Det kan være fabelaktig å se og høre et svært band i sving, der flere gitarer, orgel, perk og trommer og sågar blåsere løfter musikken opp i stratosfæriske høyder. Det er likevel lite som slår en komplett rocktrio på sitt beste, der kun tre pers binder faenskapet sammen og slynger det ut på oss lyttere.
I denne kåringen ligger det således noen kriterier, som det alltid gjør (og som nesten ingen gidder å lese før de krangler i vei i kommentarfeltet. I denne sammenhengen er selvsagt vår personlige smak og referanser sentrale, samtidig som vi prøver å dra noen viktige rockhistoriske linjer.
Derfor er navn som Muse, The Police, Emerson Lake & Palmer, Crosby Stills & Nash (de var best når de var utvidet til en kvartett), Genesis og Tre Små Kinesere ute av dansen.
Dernest er det viktig å dobbelt-understreke at det her er snakk om rocktrioer, altså band med kun tre medlemmer som spiller rock’n’roll, og teksten er således ment å hedre Den Hellige Rock-treenigheten trommer, bass og gitar (der en av utøverne også synger). Dette for å begrense maskene i garnet.
Vedlagt er ei spilleliste, der vi har samlet hele 50 rocktrioer. Én låt hver. Tidal-versjon nederst i saken.
One - two - three - here we go!
MOTÖRHEAD
Den klassiske besetninga med Lemmy, Eddie Clarke og Phil Taylor er definitivt rockens ur-trio. Disse tre rabagastene får utrolig nok sjeldent særlig med kred for hvor ufattelig unike og nyskapende de var. Under «Fast Eddie» sine frådende riff spilte Lemmy egentlig rytmegitar på bassen.
Bak trommene er det umulig å forstå hva «Philthy Animal» Taylor holdt på med, men den lille villbassen var for doble basstrommer og «d-beat» hva Jan Boklöv var for V-stilen. Kun Black Sabbath har fingeravtrykkene på flere subsjangre i dagens enorme rock- og metalunivers, enn Motörhead.
THE JON SPENCER BLUES EXPLOSION
Om noen definerer power i triosammenheng, er det Blues Explosion. Hulken ved navn Russel Simins, og hans knøttlille trommesett, vridde i kompaniskap med den merkelige sjeldent anerkjente gitarmaestroen Judah Bauer ut hver eneste dråpe av groove i sine beats og riff.
I front hoppet den rabiate predikanten Jon Spencer rundt og vrælte folk inn i ørene. Slikt må man jo bare elske – og det finnes knapt mer funky, bluesy og sexy musikk enn The Jon Spencer Blues Explosion.
DEAD MOON
Et av de orkestrene i rockens historie som best kler begrepet kultband. De var en trio som frembrakte mye hoderisting da de eksisterte, og som fortsatt sliter med å nå ut til De Store Masser. Eller, «sliter», dette brydde dem selvsagt midt i ryggen.
Frontfigur Fred Cole skrev helt fantastiske låter, og med kona Toody på bass og villmannen Andrew Loomis på trommis, smeltet de sammen til en skranglete enhet man egentlig aldri skjønte fullt ut før man så dem live. Man kommer ikke lengre unna notestativ, musikkonservatorisk flinkisrunking eller autotune enn Dead Moon. Det er en kompliment.
THE JIMI HENDRIX EXPERIENCE
Å si at den ekstremt fingernemme James Marshall Hendrix egenhendig endret og forbedret rocken, er selvfølgelig helt korrekt. Men Jimis fingeravtrykk i populærkulturen ville neppe ha vært like massive uten medspillerne i årene han spilte inn sine tre første album.
Bassist Noel Redding og trommis Mitch Mitchell hadde mye større ambisjoner enn å bare spille andrefiolin bak gitargeniet fremst på scenen. Trioen snudde dermed hele konseptet rock’n’roll-band på hodet, med et samspill som brøt alle regler. Snart 60 år senere klør vi oss fortsatt i hodet, med haka liggende på bordet, og spør: Hvordan i helvete fant de egentlig på alt dette?
STRAY CATS
De var trendmessig helt på tverke med sin samtid, der de i slutten av punkens glansdager, og ved inngangen til discoen, stilte seg på siden av alt og spilte pur rockabilly, i arven etter Eddie Cochran, Gene Vincent, Rick Nelson og tidlig Elvis. Brian Setzer (frontfigur og vokalist), bassist Lee Rocker (på ståbass) og trommis Slim Jim Phantom var en ekstremt slepen trio, som klarte å revitalisere en genre som på dette tidspunktet var alt annet enn hipt.
Den makalause og selvtitulerte debuten (1979) kom helt opp på sjetteplass på Billboard, godt hjulpet av en video der de står i en bakgård og flotter seg. Og bandet? Jeeeeesus, de var så tighte og tøffe. Og de trengte ikke flere medlemmer. At Setzer senere skulle starte et raft storband forandrer uansett ikke den saken.
GRAND FUNK RAILROAD
For mange er 70-tallet trioformatets storhetstid innen rocken, og triobesetningen på de seks første albumene til Grand Funk Railroad er virkelig vanskelig å toppe. Om man fikk tilbud om en tidsreise, ville et stopp under en fest med Grand Funk på scenen ha vært en selvfølge.
Jamming er noe de fleste band bør gjøre seg ferdige med på øvingslokalet, men i tilfellet Grand Funk passer «more is more»-filosofien perfekt. At man i tillegg bare må vræle med når refrenget kommer sier egentlig alt om kapasitetene Mark Farner, Mel Schacher og Don Brewer.
HÜSKER DÜ
Da begrepet «alternativ rock» fortsatt ga mening, var Minneapolis-trioen selve inkarnasjonen av begrepet. De var attpåtil ekstremt viktige for byggingen av den grunnmuren band som Pixies og Nirvana senere skulle reise slottene sine på.
Råsterke melodier kledd inn i en vegg av fuzz og kvass diskant, der Bob Mould spilte både lead- og rytmegitar på sitt særegne og støyete vis, skulle bli skoledannende og gjøre dem til et av sin samtids mest innovative band.
At Grant Hart og Mould skrev omtrent annenhver låt gav dem også god variasjon, der Hart var en hopeless romantic, mens Mould var den rasende og bitre sinnataggen. HJÆLPES, så mye lyd trioen klarte å presse ut samtidig. Mould skulle senere starte trioen Sugar, et orkester som også var helt med inn i semifinalene her.
BEASTIE BOYS
Siden de er blant pionerene innen hip hop, er det lett å glemme at Beastie Boys også var en knakende god gitar-bass-og-trommer-trio som spilte den hærrrligste punkrock (sjekk for eksempel ut den 8-spors EP-en «Aglio e Olio» fra 1995, som et rent punk/hardcore-minialbum).
På rapalbumene klarte Beaste Boys heller ikke å holde seg unna instrumentene, og det er jo litt funny at deres to største hits («Sabotage» og «Fight For Your Right To Party») er rock’n’roll av helt unik tapning. Og Mike D? Herregud. Snakk om trommis.
VIOLENT FEMMES
Skivene deres ble jo Selve soundracket til trange hybler og hjemlaget vin i en tiårsperiode, og siden begge artikkelforfatterne i lange perioder delvis har livnært seg som dj på et rocksted, var dette et band man etter hvert utviklet en mild allergi mot.
Men det er ikke bandets feil, og nå som man har fått det hele litt på avstand, står særlig de to første skivene deres stødig som kaipåler slått ned i fast jord (tredjeskiva er også sterk). Bass, gitar og trommer var alt de trengte, og til tross for et helt akustisk sound, var det noe farlig og punkrockete over dem. Utvidet seg senere til en kvartett, men var alltid tøffest som trio.
HELLHAMMER / CELTIC FROST
Mannen med rockhistoriens mest overbevisende «Ugh!», Tom G. Warrior, fant aldri noen ekstra gitarist i sitt første band, de überprimitive okkultistene Hellhammer. Da Hellhammer ble gjenfødt som metalpunk-riffbeistet Celtic Frost, holdt han heldigvis på trioformatet.
Tommerns skeive, nesten atonale riff og den merkelige snakkebrølinga hans passet som pølse i brød med den bombastiske rytmeseksjonen Martin Eric Ain og Reed St. Mark. Da Celtic Frost tabbet seg ut, og utvidet til en kvartett på skiva «Cold Lake», gikk selvfølgelig alt rett til helvete.
BLUE CHEER
Eddie Cochrans «Summertime Blues» fra 1958 ble opprinnelig spilt inn og utgitt som ei B-side, men den skulle senere bli tolket og hyllet av alt fra Beach Boys og The Who, til Alan Jackson og T. Rex. Men versjonen som virkelig drar skinnet av den røkte sommergrillpølsa er den beinharde, buldrende og kraftverksterke versjonen til trioen Blue Cheer.
Den nevnes ofte også som den aller første heavy metal-innspillingen som nådde høyt på ei hitliste, helt tilbake i 1967, og det kan de gjerne få premien for. Men de var jo så mye mer enn dette. Trioens (de utvidet senere besetningen) første skiver er så eksplosive, så rå og så overveldende at de fortsatt brukes som referanser, ikke minst som guruer i den litt utvannende stoner-genren.
CREAM
Etter Bluesbreakers og Yardbirds plukket Eric Clapton på sett og vis opp strengene etter Jimi Hendrix, men Cream – rockens første allment anerkjente såkalte supergruppe – platedebuterte faktisk et halvår før Jimmerns Experience. I tilfellet Cream er jeg på nippet til å konkludere med at Eric Antivax-ton ble overgått av melodibæreren Jack Bruce og perkusjonist par excellence Ginger Baker.
Det svært upresise uttrukket «dynamikk» brukes altfor ofte av musikere, produsenter og musikkjournalister. I disse tre musikernes tilfelle, altså i selve kombinasjonen av melodi og spilleferdigheter, er dynamikken gjerne litt «off balance» – altså perfekt.
NIRVANA
De er helt mulige å komme utenom her, da de vel er den trioen som mer enn noen de siste 30 årene har veltet om en hel bransje, nærmest over døgnet. Tre skiver på fem år var det de trengte, men der det som ble servert på gjennombruddet «Nevermind» (1991) er det som blir stående igjen som den vesentligste arven etter dem.
Kombinasjonen av sterke riff, et enormt låtskrivertalent og en uhyre stram rytmeseksjon viste seg å være sjeldent eksplosiv. Og man savnet ikke flere medlemmer bandet. Kanskje bortsett fra Steinar Ofsdal på seljefløyte. Men da begynner man å bli fryktelig kresen og storforlangende.
OBLIVIANS
Trioen der alle tre medlemmene byttet på å spille gitar og trommer (ingen hadde tydeligvis råd til å kjøpe seg en bass), både på plate og underveis i konsertene. Oblivians’ miks av punk, blues og gospel endte opp i en avart av garasjerock hørt verken før eller siden.
Med rause doser sprit, frustrasjon og moro blir skeivt et understatement i beskrivelsen av det nydelige skrammelet skapt av heltene Greg, Jack og Eric Oblivian. Alle tre var glimrende låtskrivere, som evnet å skape en slags ubalanse – både mentalt sett og på dansegulvene. Hill! Hill!
THE SCREAMING BLUE MESSIAHS
De var et trehodet monster, og de kunne skremt Fanden på flatmark på høylys dag. De var også et uforskammet tight band, men det er og blir frontfigur Bill Carter som drar skinnet av pølsa her. Den skalla og alvorlige mannen, ofte dekket bak digre Ray Ban Aviators, og kledd opp i snåle silkedresser i diverse farger, var i seg selv et skue.
Han synger ekstremt coolt, aggressivt og snerrende, men det han bedriver med gitaren er ren kunst. Kvasse og grovskårne riff, med masse tremelo og vreng, som om han var ei blanding av Bo Diddley og Wilko Johnson. Musikken spenner fra hard, bluesbasert rock, via en speeda avart av rockabilly og underfundige elementer av punkrock. Og de var faen meg engelske. Debut-EP-en deres er noe av det tøffeste som kom ut på hele åttitallet. I verden.
BABY WOODROSE
Bandet skapt som et soloprosjekt fra Uffe «Lorenzo Woodrose» Lorenzen vokste snart til å bli den beste rock’n’roll-trioen Skandinavia har fostret. Svært få band har kombinert genial låtskriving pluss smakfull, rufsete fremføring med en slik totalt uironisk hyllest av rockens hedonisme og virkelighetsflukt som Baby Woodrose.
Frontet av den gigantiske trollmannen Lorenzo føltes det totalt overflødig med ekstra medlemmer, i denne treenigheten som oset av øl, svette og landbruksprodukter man overhodet ikke får kjøpt på Rema 1000. Baby Woodrose fremsto som en gjeng. En gjeng av tre brødre som viste fingeren til verden, talte opp til fire, og lot det stå til.
DINOSAUR JR
De hadde tilhold hos SST Records, samme plateselskap som Hüsker Dü, der mye av den alternative rocken sprang ut på siste halvdel av åttitallet (Sonic Youth, Minutemen, Screaming Trees, Soundgarden, Black Flag, Meat Puppets (også en eminent trio), Bad Brains m.fl.).
Den forhenværende trommisen J Mascis tok her ledertrøya, hvor han etter hvert skulle vise seg å være en helt vilt god gitarist og låtskriver, der hans litt knirkete og særegne stemme er en stor enten/eller-faktor for hvorvidt du liker dem eller ikke.
Bandet ble bare enda bedre da de havnet på stort selskap og fikk råd til bedre produksjoner, samtidig med at spilleferdighetene økte med stor hastighet. Mascis var så god på gitar at han ikke trengte drahjelp av noen andre, og rytmeseksjonen var tettere enn elefanter i tights. Bassist Lou Barlow startet også en annen eminent trio ved navn Sebadoh.
Det er også verdt å nevne at rockmiljøet i Boston på den samme tiden avstedkom to andre og helt eminente trioer, nemlig The Lemonheads og Buffalo Tom (begge representert i vedlagte spilleliste).
VENOM
De var mer morsomme enn skumle, og mer glad i Newcastle Brown Ale enn øving, men Venoms rekke av dødsfete riff og betydning i rocken er udiskutabel. Og hva hadde metal vært uten pyro, stygge grimaser og okkult staffasje?
Venom stjal mye fra punken og Motörhead, og tegneserieokkultistene fra Nord-England fungerte som idoler og stefedre for den kommende thrash metal-sjangeren, som avlet fram mange mannevonde trioer – deriblant nesten hele den tyske thrash-scenen, men også Hele Norges Aura Noir.
THE JAM
The Jam befant de seg på en annen planet enn de øvrige jevnaldrende i deres samtid. De var så gode å spille at det var teit, og på toppen av det hele så de helt enormt kule ut. Frontfigur og riffmeister Paul Weller var enorm, og syke satan, for en eksplosiv rytmeseksjonskombo Buckler og Foxton var.
Det er rett og slett vrient å skjønne at det bare er én trommis og én bassist når man hører på dem, og de liveopptakene med dem som ligger der ute er til å miste pusten av. De var unike den gang. De hørtes fortsatt helt fuckings unike ut i dag.
Det må være noe med England og trioer. Kanskje smult, kokt bacon og lunkent øl er eliksiren som skal til for å lokke frem Den hellige Trioenighet? Tanken er ikke ueffen. Den er rett og slett effen.
COSMIC PSYCHOS
Vår australske heltetrio høres ut som om gitar og bassgitar er koblet gjennom en diger årgangstraktor med sprukken lydpotte, og sendt ut via en gigantisk silotank fylt til randen med kraftfôr. Trommisen høres ut som en samplet Massey Ferguson-motor på 11.000 omdreininger. What’s not to love?
Mens Sting, U2 og Bob Geldof sier de vil redde verden med musikken sin, prøver Cosmic å underholde. Og derfor skriver de harde, kompakte og ekstremt fengende låter om å drikke øl på puben, skyte nabokatta med hagle, spise schnitzel, halshugge kaniner, kjøre i hjel kenguruer, samt poetiske hyllester til Rambo og David Crockett.
Frontfigur Ross Knight er den eneste som er igjen fra originalbesetningen, men de har aldri utvidet. De er en trio. Det holder. Fuck the rest.
Moralsk vinner: SPINAL TAP
I praksis endte hedersmennene David St. Hubbins, Nigel Tufnel og Derek Smalls altfor ofte opp som en trio gjennom en karriere som viste en unik lojalitet til rocken og dens sanne verdier. Siden Spinal Tap led bitre, smertefulle tap av et ukjent antall trommiser – av tragiske årsaker som selvantenning, kvelning i eget oppkast, eksplosjoner og ulykker under hagearbeid – er både hyllest og kondolanser på sin plass.