Historier som sender oss ned i knestående

Joshua Ray Walker tar oss med til et sted der rosene kjøpes på bensinstasjonen.
HONKY TONK-HELT: Joshua Ray Walker fortsetter sine karakterstudier fra enden av bardisken på sitt nye album.  
        
            (Foto: Pressefoto)

HONKY TONK-HELT: Joshua Ray Walker fortsetter sine karakterstudier fra enden av bardisken på sitt nye album.   Foto: Pressefoto

Countrymusikken leverer virkelig for tida. Kun to uker etter at den svenske «Blåbärskungen» David Ritschard ga ut et av årets beste album smeller Joshua Ray Walker ut 10 låter som lukter av både sikringskost og fest.

På sitt tredje album på like mange år fortsetter den store mannen fra Dallas å levere imponerende stor musikk. Albumtrilogien der Walker skildrer skjebnene fra innsiden av ei nedslitt honky tonk-bule avsluttes med flagget til topps.

Walker borer rett inn i countrymusikkens kjerne. Her bor den herlige sentimentaliteten som dominerer karakterstudiene texaneren deler med oss.

Walker er, i ekte country-ånd, en fargerik historieforteller. Han formidler den tøffe hverdagen mange amerikanere kjenner på kroppen – med det påfølgende behovet for å åpne ventilen og lufte ut grumset med en skikkelig fest når helga kommer – på slående vis.

Lytterne inviteres på besøk til et sted hvor klimakvoter og krenkekultur er fremmedord – et sted der roser kjøpes på bensinstasjonen, og tre rampestreker ender med en mannsalder i kasjotten. For alle oss sørstatsromantikere er slikt som smør på brødskiva. Man bare ha det.

Melodramaene synges med overbevisning, og en knekk i stemmen som slår hardt nok til å sende sterkere menn enn undertegnede ned i knestående. «Flash Paper» er en spesielt sterk skildring av tapet av en far, og savnet i etterkant.

Musikalsk unngår Walker å bli stående og stange i porten inne i countryboksen. Texaneren er ikke redd for å ta svippturer utenfor sjangerrammene til sitt eget rodeo. Singelen «Sexy After Dark» er en fortryllende soulflørt, i «Fossil Fuel» tråkkes det hardt på rock’n’roll-pedalen, mens «Welfare Chet» suppleres med herlig cajun-trekkspill som får rumpa opp av stolen.

Det låter gjennomgående lekkert av produksjonene signert John Pedigo. Fiolin, pedal steel, strykere og gitarspill av rang støtter melodiene med både kraft og finesse.

Tittelsporet som runder av skiva gir meg følelsen av å høre et menneske som i desperat kjærlighet til sitt virke klamrer seg fast. Som om han innser at lyset brennes i begge ender.

La oss heller håpe på et nytt album fra Walker allerede i 2022. Den pågående turen på Joshua Ray-toget er pur nytelse for ører og sjel. Fyren er et sjeldent tilfelle av en artist som har alle talenter og attributter på plass.