Ukas dypdykk

Tango for to: Dette er musikkens 10 ultimate turtel-duoer

Tre? Æsj! Det er én for mange. Feedback hyller derfor minimalismen i ukas dypdykk.
TURTEL-DUOER: Feedback hyller musikalske tospann i ukas dypdykk.  
        
            (Foto: Light in the Attic Records / Pressefoto)

TURTEL-DUOER: Feedback hyller musikalske tospann i ukas dypdykk.   Foto: Light in the Attic Records / Pressefoto

Vi er ferdig med kåringen av trioer, og gyver nå løs på de beste duoene. Denne har vi valgt å brekke opp i to kategorier.

Som oppvarming til neste ukes liste med band bestående av to personer, tar vi i dag for oss de beste musikalske duoene.

Noen av disse duoene har blodsbånd, noen vil legge bånd på hverandre, mens andre ble bundet sammen av den en gang riktig så kyniske platebransjen.

Kriteriene er uansett at disse to artistene fant tonen så godt at en turtelduo-utmerkelse er på sin plass, og at de har gitt ut album i tospann, der begge navn er inkludert i katalognavnet. I tillegg til at vi må like det selv. Salgstall og såkalte «objektive sannheter» (det siste finnes jo ikke) har vi –selvsagt – ikke forholdt oss til overhodet.

La oss derfor bare tandemhoppe oppi duogryta før noen rekker å si «two is company – three is a crowd»!

Og husk: Det viktigste er å kommentere i kommentarfeltet hva man selv mener mangler, og helst uten å lese teksten, eller sjekke ut spillelista, først. Her er for øvrig spillelista, som er det perfekte bakteppet. Vi har slengt inn noen bonuser der også. Tidal-versjon nederst i saken.

SAM & DAVE

Soulmusikken har fostret en rekke uanstendig gode sangduoer. Marvin Gaye sa aldri nei til en duett med damene, mens råskinnet Carla Thomas faktisk sto bak to av de beste duoene: Far-og-datter-samarbeidet med gamle Rufus, og den mer romantiske varianten sammen med soulkongen Otis Redding.

 

Men ingen var like eksplosive, produktive og samstemte som Sam Moore og Dave Prater. Sam & Dave er som å høre to raketter som tvinner seg rundt hverandre etter oppskyting, og soulduoen utgjør den sikreste garantien for svingende hoftepartier siden oppfinnelsen av rockeringen.

THE LOUVIN BROTHERS

 

De nesten skummelt samkjørte og prikkfrie harmoniene til brødreparet er noe av mest glassklare verden noensinne har hørt. Skiva «Satan Is Real» er en helt enorm klassiker som topper alle andre duettskiver som er gitt ut innen country, og der er det virkelig mye å ta av.

Tittelen på deres ubestridte klassiker er overhodet ikke ironisk. Brødrene var rav, hakke, kaklende sprutgærne kristenfundamentalister. Ikke av det asketisk dølle og beskjedne slaget, men av den svovelpredikerende, gudfryktige og alarmerende sorten, slik den kun finnes i Sørstatene, i dette tilfellet Henagar, Alabama. At bare den ene av dem «walked as he talked» får heller være.

Det er heller ikke så viktig. Det som er viktig er at de var skoledannende gode (de debuterte helt tilbake i 1956, samme år som Elvis), og skulle yte enorm innflytelse på duetter helt frem til i dag. Og, igjen: de harmoniene. Herregud og gode Gud.

NANCY SINATRA & LEE HAZLEWOOD

Den ultimate musikalske «skjønnet og udyret»-sammensetningen. Brumlebassen Lee Hazlewood inntok en rolle som kombinerte den upretensiøse gladlaksen med den sleske onkelen. Nancy Sinatra utstrålte en uskyldsren sjarm i ett øyeblikk, før hun trampet sine boots i gulvet med «bad ass»-autoritet i det neste. Hva slags forhold Nancy og Lee hadde utenfor det rent musikalske er usikkert, men denne musikken er utført med plenty av, eh … piff under panseret, fra begge parter.

 

Låtene disse to gjorde sammen ligner ikke på noe annet. Nancy og Lee tok konseptet smørsangduetter langt ut på viddene, og hva disse to puttet i teen er et av musikkhistoriens virkelige tusenkronersspørsmål. Å forklare genialiteten i perler som «Sundown, Sundown», «Summer Wine» og «Some Velvet Morning» er nemlig umulig.

MARK LANEGAN & ISOBEL CAMPBELL

 

Er en del uenighet blant iherdige Lanegan-fans om hvorvidt dette samarbeidet er langt opp i hans fyldige og gullforgylte katalog, men her er det jo vi som bestemmer, så vi har dem selvsagt med. I årene 2006-2010 ga de ut tre skiver, der særlig de to første er helt superbe. De ble spilt inn i Skottland av Campbell med band, og så ble tapene deretter sendt over til L.A., der Lanegan la på sin vokal.

Resultatet er helt ace, der de fremstår som en slags moderne Nancy & Lee 2.0. Isobels skjøre, uskyldsrene og forsiktige stemme paret med Marks kølmørke gravkammervokal er helt på høyde med komboene Smith & Wesson, Gin & tonic og egg & bacon. Konsertene de gjorde sammen var også sakrale og utsøkte.

SIMON & GARFUNKEL

 
        
            (Foto: Mark Duncan/Scanpix)

  Foto: Mark Duncan/Scanpix

Man skal ha et hjerte av sten, en hjerne av vassgraut og en smak som bør kastes i grønn pose, for ikke å bli emosjonelt beveget av et tosifret antall låter fra den ikoniske duoen, som rent musikalsk er det nest fineste som noensinne har kommet ut fra Queens, NY.

Låtskrivergeniet Paul Simon med sølvstrupemakker Art Garfunkel laget musikk så perfekt og så hjerteskjærende vakker at de vil huskes og spilles så lenge det finnes mennesker, og der deres fans favner alt fra sure kritikergubbegrinebitere til livsbejaende musikkelskere som driter i hva sure kritikergubbegrinebitere synes. Over 100 millioner solgte skiver sier også sitt.

De klassiske studioskivene er strøkne, men liveskiva «The Concert in Central Park» (1982), spilt inn i 1981 foran en halv million fans, er makalaus. På slutten, når de gjør «Sound of Silence», føles verden som et snilt sted. Og Elvis-versjonen av «Bridge over Troubled Water» er en god sak for dem som mener at noe slikt som guddommelighet finnes.

La også dette valget være nok en påminnelse om den svært etterlengtede, myteomspunne og ekstremt uautoriserte Simon & Garfunkel-biografien «Bro over trøblevann» av rockdebattant og -musiker Lars Lønning.

GEORGE JONES & TAMMY WYNETTE

Countrymusikkens hjerte-smerte-duo nummer én. Låtene til Tammy Wynette og George Jones er som musikalske illustrasjoner av tårevåte lommetørklær, tomme konfektesker og knuste spritflasker. Hvis man løfter på sløret av gudsfrykt og trauste familieverdier, er det mye gull å finne i det musikalske smykkeskrinet til disse to sølvstrupene.

 

Wynette fullbyrdet på sett og vis Jones’ midtlivskrise da hun giftet seg med sitt idol fra tenårene. Med en felles turnébuss påskrevet «Mr. and Mrs. Country Music» la duoen lista høyt, men på scenen og i studio viste paret en misunnelsesverdig harmoni og kjemi. Og det er vel null tvil om at historiene de delte i låtene var selvopplevd.

DILLARD & CLARK

Etter å ha vært en av folkrocken og psykedeliaens fedre i The Byrds – og svekket bandet betraktelig gjennom sitt farvel – endte Gene Clark i et litt overraskende partnerskap. Strengevirtuosen Doug Dillard, som på sin side forlot bluegrass-familieforetaket The Dillards, ble Clarks nye kompis over to direkte rystende bra album.

 

Duoens blanding av folk, bluegrass, country og rock er så vakker at den sannsynligvis kunne ha smeltet polene, og gjort gatene om til elver av tårer. Dessverre sluknet ilden i samarbeidet mellom disse to kapasitetene da platene deres på ingen måte satte fyr på Billboard-listene. At Dillard & Clark i ettertiden fremstår som relativt obskure er et mysterium av gigantiske «Hæ?!»-proporsjoner.

RICHARD AND LINDA THOMPSON

 
        
            (Foto: Scanpix)

  Foto: Scanpix

De var kanskje ikke en klassisk duo i begrepets bokstavelige forstand, og de kunne også vært med i neste ukes kåring av de best rockduoene, men vi tar dem med her. «I Want To See The Bright Lights Tonight» (1974) er jo, tross alt, ei av verdens beste plater. Elendighet og bloddryppende, musikalsk brolegging ned i helvete har aldri vært mer perfekt fremført.

«Shoot Out the Lights»-plata (1982) står heller ikke mye tilbake for den. Bare låten «Walking the Wire» er nok. Denne supertunge og gnistrende vakre saken er spilt inn midt under ekteparets generelle og artistiske brudd.

Linda, stakkars, gravid og ute av seg, synger helt skjelvende intenst og vakkert, og man kan formelig høre nervetrådene henge og dirre mellom det snart separerte ekteparet. De gråtende og glefsende gitarene til Richard. Lindas åpenbare fortvilelse. Den bekmørke teksten. Genier.

ROBERT PLANT & ALISON KRAUSS

Produsent og altmuligmann T-Bone Burnett har gjort mye bra, men ingenting bedre enn å koble Robert Plant og Alison Krauss med det ypperlig kuraterte knippet låter vi hører på duoens album «Raising Sand». Den aldrende og rufsete eks-frontmannen i Led Zeppelin fremsto i utgangspunktet som en skikkelig «mismatch» med den langt mer polerte bluegrass/country-sangeren fra USAs rustbelte.

 

Å si at disse to «fant tonen» viste seg raskt å være tidenes underdrivelse. Plant og Krauss skapte en ypperlig blanding av salt og søtt, utført med vokal finesse i særklasse. Og synes du det var kjipt at de sa stopp etter kun ett album? Fortvil ikke! I neste måned kommer «den vanskelige andreplata» duoen har knadd på i 14 år endelig ut av ovnen.

THE EVERLY BROTHERS

 
        
            (Foto: Scanpix)

  Foto: Scanpix

Nok et legendarisk brødrepar, og helt klart en av de mest innflytelsesrike og, med rette, genierklærte duoer noensinne. Brødrene sang som om de var én organisme, så samstemt og perfekt at det nesten høres digitalt manipulert ut. Gjennom mange tiår formelig pøste de ut skiver (21 stykk) og singler (75 stykk), og med en haug nummer 1-hits.

De hadde en massiv påvirkningskraft innen både rock, country, folk, visesang og tilstøtende kategorier og er vel den duoen som er mest uunngåelig i denne sammenhengen. «(All I Have to Do Is) Dream», «Bye Bye Love», «Wake Up Little Susie», «Crying in the Rain», «Cathy's Clown» og Orbison-tolkningen «Claudette» var enorme hits som den dag i dag spilles jevnt på radio verden over.

La oss også ile til med en sterk albumanbefaling, den helt eminente countryskiva «Roots» (1968), som dessverre ikke ble en kommersiell suksess, men som burde blitt det, og som i dag som bør eies av alle. Når The Beatles, The Byrds og Simon & Garfunkel oppgir deg som essensiell inspirasjonskilde, har du mest sannsynlig gjort noe veldig rett.
 

Skandinavisk bonusspor: HEDEROS HELLBERG

Som en hyllest til de store filosofene Nigel «These Go To Eleven – One Louder» Tufnel og Yngwie «More Is More» Malmsteen jukser vi litt, og slenger med Sveriges viktigste eksport siden korv med mos: Den stillferdige superduoen Martin Hederos og Mattias Hellberg.

 

I Bergen tøvet de fælt med noe kalt «Quiet is the New Loud» rundt årtusenskiftet. Flere kunne med fordel ha puttet alle skarre-r-ene sine tilbake i munnen, spisset ørene, og heller lyttet til disse to fremragende representantene for broderfolket i øst for å få tips om hvordan man lager førsteklasses lavmælt godlyd.

PS. I neste ukes Feedback flesker vi selvfølgelig til med oppfølgeren hele verden venter på: «Tidenes 10 beste rockduoer».