Åge i ensom majestet

Grovrøstet, sakral og alene.
ENSOM: Dette er Åge 99 prosent all by his lonesome – produsert og fremført av ham selv. 
        
            (Foto:  Marthe Amanda Vannebo)

ENSOM: Dette er Åge 99 prosent all by his lonesome – produsert og fremført av ham selv.  Foto: Marthe Amanda Vannebo

Lenge siden sist, og «Sukker og salt» (2014) var Åge på sitt mest trauste. Skuffende, ikke minst all den tid de tre foregående albumene med Sambandet – alle bar preg av ny tenning med nytt Samband. På «Sukker og salt» var det som om den gamle løven som hadde ristet på manken i høsten, omsider tok på seg kosebukse og tøfler og installerte seg foran peisen.

«Pandemialbumet» «Ingen nåde» deklamerer fra første tone at det er noe annet. Det er Åge 99 prosent all by his lonesome – produsert og fremført av ham alene.

Aleksandersen trakterer elektrisk gitar, akustisk gitar, mandolin, synth, ukulele (hurra), tamburin, zither og slide, munnspill og blokkfløyte (hurra igjen). Han har programmert rytmesporene også.

 

Låtskrivere der er naturlig å forbinde Aleksandersen med – jeg ser på deg, «Boss», men i enda større grad på deg, Uffe Lundell – har alltid hatt en dragning mot soloalbumet som virkelig er et soloalbum. Åges er innspilt i løpet av en pandemi-tid da vi alle fikk anledning til å tenke over hva det vil si å være mer alene. Så enda litt ekstra solo, liksom.

Tittelkuttet som innleder, er en «dark horse» på et par måter. Den mest iørefallende er at Erlend Ropstad bidrar – med en skjør, nervøs, høy stemme som gjør en nevrotisk sang enda mer skjelvende. Tematikken er mørk: Overgrep med Bibelen i hånd og Jesus på speed dial – offisielt den mest avskyelige typen overgrep som tenkes kan.

Musikalsk slekter låten på Leonard Cohens senere plater, med Ropstad i rollen som den canadiske artistens elskede «kordamer». En slags «You Want It Darker», klar for bruk i tredjesesongen av «Exit».

Idet man forbereder seg på et veldig mørkt, veldig hardt album, kommer «Sang te dæ» en i møte med en langt mer forsonende tone. Ja, ikke bare forsonende – den er totalt hengiven: Åge som takker sin livsledsager for innsats langt hinsides plikt. Aleksandersen gir en presis beskrivelse av hvordan slike låter (mange prøver å skrive en) bør låte: Enkle og vakre. «Sang te dæ» oppfyller kriteriene. Valseaktig, med en forsiktig slidegitarsolo, før den takker av.

«Benken» er like søt – om en gammel kvinne hvis mann er svunnet hen i Alzheimers («åreforkalkning», som Aleksandersen minner oss om at det het i gamle dager). Visepop, vemodig, og teksten har visse likhetstrekk med «Danserinnen», den fabelaktige låten Åge skrev til sin mor etter at mannen hennes hadde gått bort.

«Du vil aldri bli min» er en liten genistrek. En norsk versjon av Johnny Cash’ «I Still Miss Someone» (1958), gjendiktet av Åge selv, som gir en helt annen emosjonell effekt enn originalen. Cash’ sang om kjærligheten som glapp, er sorgfull, men har håp i ganglaget i kraft av musikken.

Åges versjon er arrangert for de mørkeste høstnettene, den er besvergende, svart håpløs. Sangeren nærer intet håp om noen gang å kunne glemme jenta med de blå øynene, langt mindre «erstatte» henne. Han sitter fast i en spiral av tungsinn. Og nei: Jenta «angrer» ikke. Hun er trolig glad hun kom seg unna.

«Hei du» er mer tradisjonelt folkpop-ete solskinns-Åge. Sangeren rekker ut begge hendene, lover evig troskap og besegler løftet med «sha la la»-koring, blokkfløyte (endelig) og korharmonier med seg selv. Ikke vondt, men nokså bagatellmessig.

«Søndagsmorra i Volda» er mer substansiell. Om den turnerende musikeren som må spise hotellfrokost nummer 7000 akkompagnert av Boney-M på Sonos-anlegget, alene og langt hjemmefra i et land som er ugjestmildt for reisende trubadurer. Tusen norske musikere vil kjenne seg igjen i tristessen.

Som topper seg idet et par, kvinnen er «rød på kinn», entrer frokostsalen, som til spott og spe for den «gamle mannen» som nettopp er blitt hånet i baderomsspeilet. Melodien vugger som en spesielt trist nattavise, Åge spiller pittoresk på strengeinstrumentene og lar den enkle kjensgjerningen – jeg lengter hjem! – bli hengende i lufta før låten sier takk for seg og mannen forlater byen. Ikke at det er noe galt med Volda.

«Hvert sandkorn og hvert strå» er Dylans «Every Grain Of Sand» (1982) i Håvard Rems gjendiktning. Simpelthen av de store sangene om søken og erkjennelse. En grovrøstet Åge – han ligger tett på det som åpenbart er en god vokalmikrofon, og synger rett inn i frontallappen din – gjør ikke skam på den. Sakralt må det være, og sakralt er det. Selv om det er mulig å savne de ømme munnspill-tutene fra originalen.

«5 minutter på 12» er en musikalsk sett lettbeint protestvise som først stiles som en hyllest til «vanlige folk» (de er, som du vet, i tilbake i nyhetsbildet), og deretter blir en oppfordring til alle om å ta seg sammen. Som kampsang for miljøsaken er den for utydelig for å kunne bli tatt i bruk, slik kampsanger helst skal, og tittel-klisjeen er jo innmari forslitt, da.

Rent generelt må det sies at Aleksandersen er lite engstelig for å ty til klisjeer – «smil gjennom regn» og så videre – og at dette stort sett føles helt greit, nesten litt «sånn det skal være». Men man bør vel ikke være både banal og diffus samtidig.

«Janus» deler tematikk med den strålende «Alkymisten». Det handler om menneskedyrets motstridende impulser og avstanden mellom liv og lære, som man forhåpentlig blir mer oppmerksom på jo flere mil man har på måleren. Melodien er – som alle disse melodiene – enkel. Denne er effektiv, og forsvarer lett albumets lengste varighet (nesten seks minutter). Åge har vært her før. Men det er et fruktbart sted for ham å være.

De to «bonussporene» som fyller ut det som er et kort album (tre kvarter om man tar de to med i regnskapet), er begge mer flottenfeiersk arrangerte «nyinnspillinger» av sanger vi allerede har hørt: «Benken» med Trondheimsolistene og vakkert gitararbeide av Gunnar Pedersen, samt sang fra datter Line-Sofie Sagmo Aleksandersen. «Hei du» er trikset med av Violet Road, og blir med det enda mer «sha la la»-ete.

Pene innspillinger, men klart mer tradisjonelle. For meg bekrefter de at Åges første impuls – å gjøre det sjæl – var den riktige å forfølge. Den har medført at «Ingen nåde» er blitt en finfin anomali i produksjonen hans, litt à la «Snöharpan» (2006).

Alle vil vel at Åge og hans Samband skal turnere så lenge Aleksandersen kan utstå én trist hotellfrokost til. Det er med dem han gjør sine mest slagkraftige ting – når han er i hjørnet. Men denne reisen inn i ensomheten ble rik den også.