SHE/BEAST«Violent Tendencies»(PNKSLM Recordings)

Halvt beist og halvt menneske? Katja Nielsen alias She/Beast biter i alle fall godt fra seg på debuten.

«Violent Tendencies» er, som mye annen bra musikk, født ut av kjedsomhet og tilfeldigheter. Da Nielsens band, Malmö-punkerne Arre! Arre!, ble lagt på is av pandemiske årsaker, måtte hennes voldsfantasier på utløp på andre vis.

Resultatet ble altså alter egoet She/Beast og denne rekka av låter som ikke akkurat går i tandem med partiprogrammet til KrF, men heller dykker ned i en subkulturell kloakk der rottene har pyntet seg og står klare for fest.

Tekstene er morderiske på grensa til det parodiske, men musikken er umulig å avfeie. Låtene tar en dæsj doo wop, litt Motown, litt mer Shangri-Las og blander i en del surf, punk og 80-talls gothrock. Orgelarrangementene er som snytt ut av gamle skrekkfilmer, og bassen kunne ha vært en The Stranglers-tolkning av «Twin Peaks»-soundtracket. Mørkeredde mammadalter er herved advart.

DOUG TUTTLE«Pinecone»(Wild Honey Records)

Doug Tuttle. Her snakker vi underkjent, eventuelt sørgelig forbigått, popgeni. En rekke knakende gode album kulminerte i 2019 i mesterverket «Dream Road», der fløyelsmyke og smått sentimentale poplåter ble paret med et enkelt, rustikt rockuttrykk.

To år senere har herr Tuttle hentet nytt vann i musikkbrønnen, og dusjer oss i nytt materiale i form av singler og denne fabelaktige EP-en.

Musikken til Tuttle er sukkerbiter som triller langsomt ned fra «Mount Popmore». Vi lyttere kan bare lukke øynene, åpne kjeften og fortære all desserten vi vil – uten å måtte slite oss igjennom den kjipe middagen først.

Den tidligere Mmoss-frontmannen bruker folkrock og psykedelia som rammeverk, og med to lag av vokal skaper han melodier der nynning blir umulig å unngå. «Darkness Under Blight» er farlig nær å være tristesse perfeksjonert.

Som låtskriver har vår mann Doug klare likhetstrekk med storheter som Arthur Lee, Gene Clark og Elliott Smith. Han kan smelte den enkleste akkordrekka om til melodisk gull, som disse fem låtene beviser.

CREEPING DEATH«The Edge of Existence»(Entertainment One)

Ur-metall har mange former og ansikter – med eller uten sminke på. Creeping Death trenger ikke pynte seg for å vekke interesse, da Texas-bandets næringsrike tapning av death metal får sikkelet til å renne.

Det låter bare så fett. Som om gitarstrengene er friterte, og plekteret har skorpe på. Svartmetallpurister med allergi mot chugging på gitarene bes herved ta medisinen sin, og krype tilbake ned i mammas kjeller.

Den gutturale stemmen, som ligger på toppen av alt, skulle man tro var en bjørn i ferd med å kaste opp en haug av kadaver. Perfekt, med andre ord!

Creeping Death parer klassisk svensk dødsmetall i Grave, Dismember og Entombed-stilen med typen fra begge kystene av USA. Obituary og Autopsy-referansene kommer relativt tett. Helheten har allikevel en moderne tvist, og er spekket med deilige, små hint av doom og hardcore.