Tenkt deg et band med to fantastisk begavede låtskrivere og vokalister. Som sammen lager udødelig, variert, genial popmusikk.

De har hits, store turneer og får utelukkende hyllest av kritikere. De er vel de naturlige arvtakerne etter The Beatles, ikke sant?

Det er naturlig å sammenlikne XTC med The Beatles. Enda så glemte XTC er, og så enormt til stede The Beatles fortsatt er.

For musikken til begge band søker å trykke på mange av de samme punktene hos oss: De som frigjør gledesendorfiner av å høre spennende, overraskende, fengende melodier, smart og tøft instrumentert, med glitrende harmonier.

XTC «Skylarking» (Virgin 1986)

XTC kom ikke fra årevis med spilling i røffe kjellerbarer, men fra «De harde punk-krigene», som den alltid vittige gitarist, vokalist og låtskriver Andy Partridge sa. Det var han, og den mørke, kjekke og mer mystiske bassisten, Colin Moulding, som var bandets John & Paul.

Men hits som «Making Plans for Nigel» og «Senses Working Overtime» fra rundt starten av 80-tallet, var et eldgammelt minne i 1986. For på 80-tallet kom det nye trender og nye «store» band hver tredje måned, og man ble gammelt nytt uhyggelig fort.

Særlig hvis man sluttet å spille live, som XTC gjorde i 1982. Partridge, grunnet primitiv ADHD-medisinering fra han var 10 år gammel (Valium!), som førte til avhengighet og fullstendig nervesammenbrudd, etter 5 års sammenhengende turnévirksomhet og forsøk på full stopp-avvenning, som 28-åring.

Det hjalp heller ikke at XTCs musikk etter 1982 hadde vendt seg 180 grader vekk fra de rådende synth- og neonmotene, fra muskuløs og hardtslående til en mer landlig, særbritisk, nesten Kinks-aktig form.

Såpass bortdefinerte var de at da de, som en slags «Finne på noe»-greie i 1985 (1. april!), ga ut mini-LP-en «25 O’Clock», en ren «psykedelia fra 60-tallet»-pastisj, under dekknavnet «The Dukes of Stratosphear», solgte den dobbelt så mange eksemplarer som det forrige XTC-albumet. Selv om ingen visste hvem Dukes of Stratosphear var.

Det var elendige tider for XTC. «Få sparken fra plateselskapet og oppløse bandet»-elendige. Men på grunn av suksessen med Dukes, ga plateselskapet dem én siste sjanse: «Lag en plate som folk liker. Her er lista over moderne produsenter. Velg én herfra. La han bestemme.» Litt som å tvinge Motorpsycho til å ha Max Martin som produsent, og for å få dem til å høres ut som Aqua.

XTC gjenkjente ett navn på lista: Todd Rundgren. Popgeni/studiotrollmann/særing fra 70-tallet. De valgte Todd. Det skulle senere resultere i at Partridge uttalte «At Todd og jeg skulle samarbeide, var som å ha to Der Fuhrer i samme bunker.» De ble ikke perlevenner, for å si det sånn.

Sære, landlige XTC sendte demoer av 30 oppsparte låter til New York, der Rundgren holdt til. Og litt etter kom svaret: «Gutter! Jeg har konseptet for plata! Jeg har valgt ut låtene og satt dem i sekvens. Alt er klart!» For kontrollfreak Partridge var dette mer privat inngripende enn å få beskjed om at en annen skulle administrere alt rundt hans toalettbesøk, inkludert avkledning og rengjøring. Han var skeptisk. Meget skeptisk.

Official promo

Men «tiggere kan ikke velge fritt» som de sier i Rundgrens New York, og turen gikk til landlige Woodstock, der Rundgrens studio lå. Etter krangling, uendelige sarkasmedueller mellom Partridge og Rundgren, beskyldninger om at Rundgren kjøpte instrumenter og studiostæsj og satte det på plateselskapregningen til XTC, fikk til slutt Rundgren viljen sin.

Plata fikk de den ideen han ønsket, den løse tematikken: Fra første til siste spor, en reise fra morgen til kveld, en reise gjennom årstidene, en reise fra barndom til livets slutt. Tittelen «Day Passes» ble forkastet og man landet på «Skylarking», som kan bety «å leke bekymringsløst».

XTC er ikke The Beatles. «Skylarking» er ikke «Abbey Road» eller «Sgt. Pepper», som er de to platene den minner mest om. XTC er litte granne særere og spissere. Men ikke mye. «Skylarking» er noen få prosent mer utfordrende. Men ikke mye.

«Skylarking» inviterer deg inn i en verden av sommer, enger og humler i lufta, kjærester på gresset, regnvær og trøbbel i tårnet, natur som endrer seg, bekymring for ekteskap, bekymring for privatøkonomi, tilbakeskuing på barndom, sidesprang man angrer på, Gud og alderdom, død og fødsel på nytt, i en evig runddans. Den handler om alt det vanlige mennesker gleder seg over i livet og bekymrer seg for, like mye for 35 år siden som nå.

Musikken er varm, mer tilgjengelig, mindre spiss enn noensinne før for XTC. Historiske referanser som Beach Boys, Beatles, Kinks og Stones, powerpop og psykedelia flagrer forbi. Men hele tiden med XTCs umiskjennelige gode smak og smartness, briljante instrumentering og en flora av små detaljer.

Åpningslydene fra «Summer’s Cauldron», åpningssporet, sier det meste om hva som venter oss. Kvitrende fugler, gresshopper, summende bier, dronende orgel. Vi skal transporteres til en annen verden! En fantasi om å ligge i grønne blomsterenger, mens solen steker fra blå himmel og lerka jubler høyt i sky. Spør du meg, et av historiens beste åpningsspor på en rockplate. Intet mindre.

Plata mottas av, selv til XTC å være, eksepsjonelt gode anmeldelser. Så langt, alt normalt. Den selger til og med litt bedre enn forrige plate. Men fortsatt nærmest ingenting. Så skjer det noe.

Partridge har laget en sang formet som en kommentar om religion og menneskers forhold til gud. En vittig, trist og smådesperat tekst om det klassiske «Hvis det fins en gud, hvorfor lar Gud barn dø, krig herje, og folk drukne».

Official promo/ Virgin

Sangen er formet som et brev, der en ung gutt ber Gud gjøre livet bedre for menneskene. «Og da mener jeg ikke reduserte ølpriser». Og avslutningen sier «Er det én ting jeg ikke tror på, så er det deg, kjære gud.» Dette er «Dear God».

Partridge var misfornøyd med den. «Jeg ville si noe om religion, men jeg syns ikke det ble bra nok.» Den passet ikke inn. Han fikk for én gangs skyld viljen sin. «Dear God» blir ikke inkludert på «Skylarking». Den ultrafengende-powerpop-aktige låta ble nedgradert til B-side på førstesingelen «Grass».

Så fulgte et forutsigbart løp. Noen radiostasjoner i USA begynte å spille denne «Bør ikke dette være en hit?»-låta, alle likte den, religiøse krefter i USA fikk anfall og pustevansker, låta blir etter press fra konservative kristne, forbudt spilt i en rekke store radiostasjoner, og da dukket plutselig USAs medias interesse for XTC. For første gang. «Dear God» skohornes inn mot slutten av side to av «Skylarking» og plata begynner å selge.

Videoen av «Dear God» går på tung rotasjon på MTV. Plutselig er XTC et navn igjen. Leksjonen er, som alltid, skriv en låt om et touchy emne. Og sørg for at den låta er kanonbra. Da vil det gå deg godt og du vil få masse mediaoppmerksomhet. Og selge mange plater.

Å plukke ut høydepunkter fra «Skylarking» føles vanskelig. Jeg vet knapt om en mer helstøpt plate. Absolutt alt fungerer sømløst. Selv superstae Partridge har i ettertid strukket seg så langt som å si «Rundgren var en dyktig jævel til å arrangere låtene. Jeg likte ham ikke, men jeg takker ham for det han gjorde for oss. Han har stor ære for at «Skylarking» ble som den ble.»

Personlig faller jeg for den vanvittige gitarsoloen i «That’s Really Super, Supergirl», den briljant oppfinnsomme «Ballet for a Rainy Day», den sjøsyke kammerpoppen i «1000 Umbrellas», Beach Boys-gledessprederen «Season Cycle», powerpoprockeren «Earn Enough for Both of Us» og den hedenske leirbåldansen «Sacrificial Bonfire». Men, igjen, alt glir perfekt inni hverandre her.

Jeg aner at man skal være skrudd sammen litt spesielt for virkelig å elske «Skylarking». Den henvender seg mer til hodet enn til magen og beina. Men jeg spilte den nylig, sammenhengende, ganske høyt, i bilen for min 10-årige sønn på vei til fotballcup, og vi satt der i stillhet. Og da vi skulle hjem, sa han «Kan du spille den musikken vi hørte på, på vei hit?» Det skjer aldri ellers. Så de som hører det, de hører.

XTC fortsatte å være ganske populære i USA i 6-7 år fremover, og hadde nye strålende utgivelser og fikk flere MTV-hits og solgte bra med plater. Men hjemme i England, med sin engelske musikk, og ellers i verden, forble de marginale. De sluttet å gi ut plater i 1998, ble oppløst, og Andy Partridge har fortsatt ikke stått på en scene på 40 år, og han har aldri gitt ut en solo-LP, med XTC-aktig musikk.

Han er redd det blir mye dårligere enn det han lagde før, selv om han har nok materiale til 10 nye plater. En spesiell fyr da, en spesiell fyr nå. Men en av historiens beste låtskrivere. Først og fremst.

Det er en siste parallell mellom The Beatles og XTC. Akkurat som da The Beatles plutselig ble oppløst i 1970, og etterlot en verden av traumatiserte fans som ikke hadde fått sin «closure», for å bruke et engelsk mote-populærpsykologi-tøyseord, fikk XTCs fans, som jo var betydelig færre, aldri sjansen til å ta farvel.

XTC gikk fra å være konsert-villmenn, de smarteste og flinkeste i klassen, og et høyt elsket band av noen, til, i en håndvending, aldri mer stå på en scene. Poff! Det hele var over. Alle kommer jo tilbake. Alle har reunions. Gjerne 30 år etter. Men ikke Beatles. Og ikke XTC. De forsvant inn i studio, og til slutt bare forsvant de.

Partridge og Moulding lever fortsatt i beste velgående. Men samarbeidet er slutt. Og på en scene kommer de aldri mer. Vi har «Skylarking» til trøst. Fødsel-liv-død. Så starter en ny syklus. Etter vinter kommer vår. Jeg har ennå ikke funnet et nytt XTC.