Vi må ikke tilbake til tida der dinosaurene tasset rundt på jordkloden, men en ny plate fra Nikkeby Lufthavn dukker opp nesten like sjeldent som skjelettfunn i bakgården.

At Tromsøs ultimate kultrockere igjen rører på seg, er en begivenhet i seg selv. Nikkebys forrige langspiller, «Babes In Space» (2005), har faktisk rukket å nå seksuell lavalder før kvartetten nå endelig skyter 11 nye klyser ut av kanonen.

«Dino Bones» sørger for en fornøyelig halvtime. Kvartettens punchbolle fylt av pop, punk og rock’n’roll holder fortsatt så høy volumprosent at fjas, fest og kaos er vanskelig å unngå.

Gisle Mathisens evner som låtskriver har jeg alltid hyllet helhjerta. Som en av stadig færre gjenlevende fra den opprinnelige Tromsø-punken evner «stormåsen» Mathisen fortsatt å hamre ut nye, gode riff av sin Gibson Marauder.

På sitt beste lager han fortsatt spretne 200-sekunders melodibomber som er alt annet enn åndsfriske, men sitter som limt i øret.

«Into the Sun» følger den klassiske nikkebyske oppskrifta. Verset er bygget på et rytmisk punkriff av hyperaktiv-snørrunge-format, før vi dras ut på en skikkelig tripp i kosmos under det poppa refrenget.

Bulldoseren «Supersonic» slår an en mørkere, mer aggressiv tone. Sistnevnte er blant låtene som løftes betydelig av Mona Varpes tangentspill, der orgelet gir assosiasjoner til synthen på Raga Rockers’ debutplate.

I bunnen buldrer, som alltid, Knut-Reidar Haldorsens no-bullshit-bassisme over Louis Hansens kule og unike lek med skarptromme og hi-hat.

Låtene på «Dino Bones» er både iørefallende og minneverdige, selv om de ikke når helt opp til melodiene på klassikeren «Babes in Space».

Der «She Must Be Down» er i overkant dusinvare-rockabilly, og tittelsporet er greit nok, er «Crash» en skikkelig humørspreder. Den gamle kjenningen «Party Killer» sørger for at festen går ned med flagget til topps.

Nikkeby Lufthavns ferske plate viser uansett at veteranene som eksploderte ut av Middagskjelleren-epoken av Tromsø-rocken ikke har dovnet av og blitt dinosaurrockere.

Nikkeby freser bare videre i samme løypa som de harvet opp for et kvart århundre siden, og akkurat dét synes jeg er helt tipp topp.