PIS IDIOTS «Idiocracy» (PI Records)

Tull og tøys og fanteri blir det aldri for mye av i rocken. Det kan alltid bli for lite av det, men aldri for mye. Dealen i denne vektinga av fjas og alvor er at man er nødt til å levere de musikalske varene, altså det må låte kult, energien må være der, låtene må sitte og man må legge bøtter med pur vilje i inngangen til selve musikken. Ellers kan man bare drite i det. Men kan man krysse av for dette, står det fritt frem å tulle og tøyse så mye man bare vil.

Australske Pist Idiots leverer som bare fy, sitt temmelig upretensiøse bandnavn til tross. Og nå har de attpåtil begynt å få solid dreis på låtskrivingen sin, og med et repertoar som spenner vidt og flott, uten å miste tråden.

Etter tre feiende flotte EP-er, der de sakte, men sikkert, hadde en stor progresjon i sound og teknisk utførelse, var det hele tiden med en imponerende schwong på låtskrivingen sin. Med låttitler som «99 Bottles», «Booze Blues», «Pussy Weak» og subtile «Fuck Off» skrek de kanskje ikke etter å motta nobelprisen i litteratur, som om det har noe med saken å gjøre, men viste heller en befriende trang til å rope ut at nå skal det faen meg være gøy, og at rock i sin fjongeste form skal ha nettopp et element av fjas og fandenivoldskhet i seg.

PIS IDIOTS «Idiocracy» (PI Records)

Jeg liker at de har krystet ut disse EP-ene først, at de har fått rast litt fra seg, for så å spisse formen til sin første fullengder. At noen «gamle» fans da er skuffet for at det ikke låter autentisk Pist Idiots ut, tror jeg bandet lever godt med selv. Personlig synes jeg bare de har spisset det til og blitt hakket stødigere, uten at det har gått på bekostning av sluttproduktet

Skal man holde seg til innenlandske referanser (høy australsk undergrunnsnerde-alarm til det kommende avsnittet), er det nok Radio Birdman/New Christs og Celibate Rifles som ringer høyest i referanseklokkene, der hard rock’n’roll i skjæringspunktet mellom detroitsk pre-punk og aussie-undergrunn skinner om kapp med sola, og der den robyoungerske vokalen masserer øregangene på ertende vis.

Skiva er også veldig variert, på en kul måte. Låten «She Yells Jack» er episk heartland-rock man får lyst til å kjøre bil fort til, mens man skrur lyden på elleve og peiser på, langt over fartsgrensen. Teksten oser av tapt kjærlighet, naivt håp og bakfullangst på sitt nedrigste. Men akk så vakkert. Andre låter her er kontante knyttneveslag (tittelsporet, f.eks.), mens singelhiten «Juliette» kunne vært signert Shane McGowan.

Nå som man akkurat har begynt å venne seg til konserter igjen, vel vitende om at det kommer til å bli en ny nedstenging, er tanken på at man kan få sett dette eminente bandet live noe som er med å holde oppe den kulturelle livsgnisten. Sjekk bare ut konsertene deres på YouTube, det ser alt annet enn kjedelig ut, noe videoen til 2018-singelen «Smile» mer enn indikerer.

Jeg er så glad for at det hele tiden dukker opp band som dette. Ikke minst fra Australia. The Chats, C.O.F.F.I.N., Stiff Richards, Courtney Barnett, Amyl and the Sniffers … and the list goes on. Australsk rock er fortsatt i gode hender. Og Tex Perkins lever. Livet er herlig, dere.