Ukas kaklende gale dypdykk

Dette er tidenes 10 psykeste låter

Galskap, horror, drap og bisarre verdensanskuelser. Her er lista over de mest skrudde låtene noensinne.
 

Dette er selvsagt ei liste som vil endre seg fra dag til dag, selv om de fem, seks øverste nok alltid vil trone høyt.

Den er i utgangspunktet ment å være en hyllest til de som tok til siden der de andre gikk rett frem, de som skrev, sang og spilte det som ikke ble forventet av omgivelsene, de som turte bare å gønne på, og som foreviget sine mesterverk til riller før fornuften og kjedsomheten tok dem.

Noe er tilsiktet, noe er tilgjort og noe er bare den rene og skjære galskap. På en kul måte. Uten elementer av galskap hadde vi aldri hatt rock'n'roll. Og dét hadde jo ikke gått. Ikke i det hele tatt.

Dessuten er humor skrekkelig underkjent som virkemiddel i musikk. Det er jo heller ikke sånn at alt må være alvorlig for at det skal være seriøst bra. Så la oss ta en skål for det morsomme, rare og koko-sprø som finnes der ute.

Låtene er rangert.

Here we go!

10: NAPOLEON XIV «I’m in Love With My Little Red Tricycle»

 

Napoleon XIV var «bandet» til den speisa multikunstneren, låtskriveren og produsenten Jerry Samuels. Den meste kjente låten fra bandet er 1966-singelen «They're Coming to Take Me Away, Ha-Haaa!», en låt som lett kunne vært på denne lista (glem heller ikke at B-sida på singelen het «!aaaH-aH ,yawA eM ekaT oT gnimoC er'yehT», som er A-sida både stavet og spilt baklengs. Eller, forresten, bare glem det!).

Fra samme skive vil jeg heller løfte opp den underkjente knallerten «I’m in Love With My Little Red Tricycle», en mæææget forstyrret låt, som begynner med linjene «Thirty days have Septober/ April, June, and no wonder/ All the rest have peanut butter/ All except my dear grandmother/ he had a little red tricycle/ I stole it/ Ha ha ha ha ha ha!», før jeg-personen, med tilgjort barnestemme begynner å ringe på trehjulsykkelklokka.

Og så blir det bare verre og verre. Ikke minst da man skjønner at han er 43 år og ikke skjønner hvorfor alle ser så rart på ham. Han avslører også at sykkelen ikke ble stjålet fra bestemoren likevel. Den hadde nemlig fulgt etter ham hjem en dag. Ååååååååkei!  

9: THE BEATLES «Revolution # 9»

 

Denne lar vi bare «snakke» for seg selv, og vi lar den stå som et fryktinngytende eksempel på at narkotika ikke er bra. Ikke i det hele tatt. Og husk dessuten at kjæresten din aldri, aldri, ALDERI må få være med i bandet ditt når du skal i studio. Da kan det altså bare gå så himla gærent. På absolutt alle måter. 

8: KING MISSILE «Detachable Penis»

 

Newyorkeren John S. Hall begynte som standup/diktoppleser, men startet i 1986 opp bandet King Missile, som skulle bli et av de mest særegne band i sin samtid, iallfall blant dem som slo opp fra og gjennom obskuritetens mørke, da de signerte med giganten Atlantic og ble satset på.

Her kunne man valgt mange låter, og det står mellom den helt speisa «Gary & Melissa», om det eskalerende sexlivet til paret nevnt i tittelen. Men vi går heller for den helt eventyrlige låten, om jeg-personen som lider av det spesielle, anatomiske fenomenet «avtagbar penis», og låten starter med at han våkner opp i bakfylla og har mistet penisen på fest – nok en gang. Det kan ikke ha vært lett.

Resten av låten følger vi ham på jakt etter det savnede organet. Heldigvis er det happy ending, og sistelinja er av det episke slaget: «Even though sometimes it's a pain in the ass, I like having a detachable penis». Poesi. At Atlanta la penger på bordet og fikk laget musikkvideo til dette er helt fantastisk å tenke på. I dag hadde de heller blitt jagd ut i Hudson River.

7: THE FROGS «I’m Evil, Jack»

 

The Frogs ga i 1996 ut mesterverket «My Daughter the Broad», en ansamling låter så på siden av alt annet at det er en fryd. Tekstene er så bisarre, aparte og koko at hjælpes, og der låttitlene alene er en studie verdt.

«Who's Sucking on Grampa's Balls Since Grandma Ain't Home Tonight?», «Grandma's Sitting in the Corner with a Penis in Her Hand Going 'No, No, No, No, No», «Which One of You Gave My Daughter the Dope?» og «Children, Run Away (The Man with the Candy»)» taler i og for seg for seg selv.

Likevel er det låten «I'm Evil, Jack» som er höjdaren her, en låt om en virkelig psycho, som lar det gå utover ehhh … alle, inklusiv presten som prøver å snakke ham til fornuft (som han mislykkes fatalt med). Skiva er åpenbart laget for å provosere, noen den også klarte til gagns i sin samtid, men den er først og fremst hysterisk morsom. Og sprø.  


6: YOGI YORGESSON «Who Hid The Halibut on the Poop Deck»

 

Norsk-amerikaneren Harry Stewart ble født i USA av norske foreldre og bortadoptert til en amerikansk famile. Men han glemte selvsagt ikke sine norske røtter, og under sitt alias Yogi Yorgesson spilte han på femtitallet inn masse skiver med påtatt skandinavisk aksent. Resultatet var helt fantastisk – og veeeeldig corny.

Her får vi låten om kveita noen – utrolig nok – har gjemt på akterdekket, med den syntaktiske dobbelltbetydningen av poop dårlig skjult. En koko låt om ei bortgjemt kveite. What’s not to love?

Som han så vakkert synger: Then up stepped Knute Knutsen, he is tougher than a boot/ He says, «I'll find that halibut, or my name ain't Knute»/ And fifteen minutes later he had found where it was stored! And twenty seagulls fainted when he threw it overboard».

Case closed, Ke-nute!


5: THORE SKOGMAN «Jag vill ha rökt gök med lök»

 

Denne har jeg et nesten religiøst forhold til, og den har vekselvis gjort at diverse nachspiel enten har løftet seg i taket eller stupt ned avgrunnen. Den svenske nasjonalskatten har laget mye rart, og han var også stor i Norge. Låten er sågar spilt med norsk tekst, og trist nok er det bare den som er i strømmetjenester, for der har mye av tekstens suverene briljans forsvunnet.

Låten handler om en som kommer på restaurant, og der det eneste han vil ha å spise er røkt gjøk med løk. Den frustrerte servitrisen meddeler at slikt noe har de ikke engang i fryseren, og derfor må hovmesteren ta med seg en pistol og dra ut i skogen og skyte en gjøk, på kundens regning.

Og den skutte gjøken? Jo, den skal altså spises med fjærene på («Den smaker fogel endå!»). Bildene man får i hodet er mange og rare, og det hjelper heller ikke nevneverdig på at Skogman, etter hvert endt refreng, roper et høylytt og betimelig «Ko kooooo!».

4: THE BEASTS OF BOURBON «Psycho»

 

Tex Perkins & co må selvsagt med her, med en av de mest forstyrrede og brutale tekstene fra sin samtid. Den er skrevet av countrymusikeren Leon Payne, mest kjent for megahiten «I love You Because», men denne låten er noe ganske annet.

Der rocken på denne tiden var mer striglet i tekstene (foruten fantasifull bruk av metaforer), kunne countryen være mye mer brutal, da materialet ofte ble laget som drikkemusikk for bøgda. Selvmord, drap, russisk rulett, fyllekjøring og blind vold var åpenbart ingen hindring, og i 1968 tok Leon det helt ut, i en låt skrevet i jeg-form, fra en seriemorders perspektiv.

Her blir alle – Leons steelgitarist Jackie White inklusivt – drept for fote, mens hvert refreng er et slags stillferdig og forvirret rop fra dypet «They think I’m psycho, don’t you Mama?»

Melodien er eminent, og låten er gjort i en haug forskjellige versjoner. Den første var det Eddie Noack som spilte inn, en fordrukken eks-countrymusiker som blant annet hadde skrevet hits for George Jones og Hank Snow.

Da en radio-DJ spilte den, spredte ryktene seg om den nasjonalt, selv om de fleste (selvsagt) nektet å spille den, av relativt åpenbare årsaker. Den er senere spilt inn av alt fra Elvis Costello til Andre Williams og Bob Dylan.

Men det er de australske beistene, og den troverdig sinnssyke vokalen til Tex Perkins, som virkelig får frem det iskalde gufset i låten. Videoen er også driiiiiiiitskummel.


3. SCREAMING JAY HAWKINS «I Put a Spell on You»

 

Da denne kom ut på singel i 1956, må den ha skremt vannet av noen hver. Jay selv sa i et intervju at den skulle spilles inn som en straight blueslåt, men at de spiste seg forderva på kylling og spareribs, og drakk enorme mengder sprit før de gikk inn i studio og spilte den inn. Heldigvis!

Da han våknet dagen etterpå, og hørte de helt ville opptakene, følte han at artisten Screamin Jay Hawkins (og verdens første sjokkrocker) var født, og siden så han seg aldri tilbake.

Det er ikke så mye teksten her, men heller den helt avsindige vokalen og fremførelsen fra Han Far som utgjør psycho-feelingens viktigste element. Og da han fremførte dette på TV, må pietistiske amerikanere ha besvimt, fra øst til vest, for ikke å si i sør.

En diger svart mann, med dyrebein stappet tvers gjennom nesen, raslende på knokler og en liten hodeskalle, mens han pruster og vræler, og et gebiss kakler for seg selv på siden. Jeg har sett opptaket sikkert hundre ganger.

Dette klippet er kanskje det mest rocka øyeblikket av musikk som finnes på hele internett, særlig gitt tiden det er gjort. Låten er covret av alt fra Bryan Ferry, Nina Simone, Them, Annie Lennox, John Fogerty, Bonnie Tyler og hattifnatten Marilyn Manson, men jeg skjønner ikke at de orket. Her er det kun originalen som teller.


2: HASIL ADKINS «No More Hot Dogs

 

Énmannsbandet Hasil Adkins var virkelig noe av et fenomen. En mæææget sprø og eksentrisk kar som bodde i Boone County i Appalachene, som spilte inn en haug med skiver, der han selv spilte alle instrumentene.

Han hadde hørt både Hank Williams og Elvis introdusert på radio, uten at det ble fortalt noe om at noen andre var med på låtene, og dermed trodde han at de spilte alt selv, samtidig. Da kunne ikke han være noe dårligere, hvor vrient det enn var.

Så da ble det slagverk på ryggen, med kassegitar og sånn passe synkron hamring og dunking på det som til enhver tid var tilgjengelig på den falleferdige ranchen sin, hvor han bygget seg sitt eget studio.

Da The Cramps spilte inn en av hans låter («She Said»), fikk han umiddelbart kultstatus og masse kjærkommen oppmerksomhet, samt en slags form for anerkjennelse, for ikke å glemme penger til peanutsmør og sin favorittmat kylling (det er gitt ut ei hel plate med alle hans kyllinglåter). Ærverdige Norton Records ga ham sågar platekontrakt.

«No More Hot Dog» er en av hans virkelige klassikere, og en av de mest aparte som er laget. Låten er skrevet som ei kjærlighetserklæring, der budskapet er at han skal hjelpe kjæresten å slanke seg, og der problemet i andre enden er for mye pølse i kostholdet.

Da er selvsagt Hasils briljante løsning å kappe av henne hodet, som dermed vil umuliggjøre å spise pølse. Og dette synger han, etterfulgt av en hysterisk latter. Dette hadde selvsagt aldri gått i 2021. At låten er spilt inn i 1956, samme året som Elvis debuterte, er helt vilt. En litt alternativ versjon, under tittelen «We Got a Date», er hakket galere, men av litt mindre musikalsk verdi, så den tapte akkurat her. Men hør på den! Den er ehhh ... spesiell.


 

1: LEGENDARY STARDUST COWBOY «Paralyzed»

 

Denne sveiper unna all motstand, og er en soleklar vinner i denne sammenhengen. Norman Carl Odams alter ego Legendary Stardust Cowboys mest kjente låt er det aller, aller villeste og psykeste som er innspilt. Noensinne.

Den er spilt inn i Texas i 1968, og fuglene må vite hva de tenkte, de som satt i kontrollrommet og hørte på. Det starter rolig med en akustisk dobro – i noen sekunder. Så tar det laus.

Odam vræææææler, spytter og hoier og vrinsker som en gal, så du formelig hører at stemmebåndene rakner, mens han hamrer rørete og aggressivt på dobroen.

På trommer har han med seg, av alle, nå kjente og prisbelønnede T Bone Burnett, og han slår som om det er det siste han noen gang skal gjøre. Det høres ut som han prøver å drepe trommene.

Og midt i låten, når du tror galskapen har nådd sitt klimaks, tar han frem signalhornet, og med det som høres ut som en trompet som har mistet grepet helt, blåser han migrene og traumer på alle som hører på, uansett hvor lavt volumet er skrudd.

Sykt nok ble låten en kulthit, og havnet til og med på Billboard Top 200. David Bowie var en av mange som ble umiddelbart fan, og hans Ziggy Stardust-skikkelse er vitterlig ei krysning av Iggy Pop og Legendary Stardust Cowboy. Så kom ikke her å si at galskap ikke fører til noe bra!

Bonus: ALFRED E. NEUMAN «It’s a Gas»

 

Som bonus slenger jeg med flexi-singelen som fulgte med det amerikanske MAD-magasinet i 1963, der husets mystiske maskot - Alfred E. Neuman - har spilt inn en litt ehhh spesiell sang, og hvor raping, ikke rapping, står sentralt i lydbildet. En av favorittsinglene til Lux Interior, og det er ikke vanskelig å skjønne.

I neste runde med kreativ og flott galskap, går vi for en ren norsk variant.

PS: Takk for kveite- og Yogi Yorgesson-konsultasjon fra Bulle (aka «Geir Underdal»).