Varmt, vakkert og autoritært

Det er ei helt eminent og smakfull skive den levende, australske kultlegenden Tex Perkins nå har gitt ut. Den burde appellere bredt.
TEX & CO: Det er ei helt eminent og smakfull skive den levende, australske kultlegenden Tex Perkins nå har gitt ut. Den burde appellere bredt. 
        
            (Foto: Source)

TEX & CO: Det er ei helt eminent og smakfull skive den levende, australske kultlegenden Tex Perkins nå har gitt ut. Den burde appellere bredt.  Foto: Source

Perkins slo gjennom i undergrunnen som den fryktinngytende frontfiguren i bandet The Beasts Of Bourbon, et hardt og nådeløst band jeg kunne skrevet bindsterke verk om, så fan var/er jeg, men de siste tiårene (han nærmer seg 60) har han gitt ut flere skiver av det mer melodiøse og nedpå slaget, uten at det har gått utover kvaliteten.

Filmmusikk, soul, country, blues osv. Tex har mange strenger å spille på. Soloskiva «Far Be It From Me» (1996) er for øvrig sørgelig forbigått. Anbefales alle som for eksempel liker de mer melodiøse sidene til Nick Cave (Tex korer sågar på sistnevntes «Do You Love Me». Cave er selvsagt superfan).

I hjemlandet fikk han også en formidabel suksess med en slags musikaloppsetning av Johnny Cash’ liv, som gikk fra små klubboppsetninger til å erobre operaen i Sidney. Noen ganger er verden rettferdig.

Denne gangen har han slått sine pjalter sammen med den australske bluesmusikeren Matt Walker og de har stablet på beina en fjellstø kvintett som smører 10 strålende låter ut på knappe tre kvarter.

 

Flere av låtene er lange, hypnotiserende stemningssmygere, med eminent musisering (jeg vet i skrivende stund dessverre ikke hvem de andre i bandet er, men her får vi masse slide, dobro, lag på lag med akustiske og elektriske gitarer, og sparsommelig perk og trommer), og der Tex’ dype og ru stemme ligger over og strør – på en god måte – ugne stemninger. Det låter dessuten så jævla autoritært, slik det alltid gjør når Kaptein Tex står ved roret. I tillegg til at det er usigelig vakkert.

Som om Johnny Cash, Leonard Cohen og nevnte Cave har delt ei helflaske bourbon, røkt en kartong Camel og spist askebegeret etterpå.

Jeg tror låtene er egenskrevne, men tar høyde for at noe her er coverlåter. Det er uansett ikke nøye. Det som derimot er viktig, er at sluttproduktet låter helt, helt fantastisk. Koringene er badseedsk trolske og hele skiva kverner seg sømløst av gårde, som om de er verdens beste gravølsband som har kommet til gards for å sette det perfekte soundtrack til vibbene i rommet.

7–8 av låtene er i tillegg enkeltspor som lett tåler å høres på separat. A-sida har de mest umiddelbare låtene, mens B-sida mer er stemninger som slynges ut. Låten «Danger Has Been Kind» høres sågar ut som et vennskapelig vink til en annen av Tex’ helter, Captain Beefheart, og der «Dropout Boogie» (fra mesterverket «Safe as Milk») duver i bakgrunnen.

Jeg mener at mørk musikk passer til alle årstider, men om jeg skulle plukke ut den perfekte senhøst-skiva i år, og årene fremover, ville denne selvtitulerte debuten vært et sikkert valg. Tex, altså. For en forbanna helt. Bunnsolid femmer.