Ukas anbefalinger

Sjelebalsam, fandenivoldskhet, cowboy-kenguruer, uimotståelige drops og en vakker avskjed

Fem ferske tips fra Egon Holstad du må høre NÅ.
 

Det kan være vrient å orintere seg i mylderet av skiver som spys ut hele året. Feedback må derfor – med ujevne mellomrom hele året – foreta oss noen samlesaker der vi anbefaler mange skiver i slengen, og her har jeg plukket ut fem fjonge fonogrammer for enhver god smak, mens kollega Helge har gjort det samme.

Se Helges musikktips her

Disse fem skivene har bra geografisk spredning, med artister hvis pass viser Norge, USA, Australia, Danmark og Brasil. Globaliserte tips for en globalisert verden, selv om musikken her nok kan sies å lande innenfor relativt kjente terreng. Vi kommer nok med en samlesekk til før jul. I mellomtiden er det bare å nyte disse fem, og husk å sjekke Helges skiver også!

Here we go!

GRAPEVINE SPRINGS «The Dark Sea» (Nomed Records)

Transatlantisk sjelebalsam

 

Dette er soloprosjektet til den relativt ukjente Miland-herremannen Jon Ivar Stegerud. Grapevine Springs ga ut forrige skive helt tilbake i 2004, et album helt på det jevne, og som nok gikk under radaren til de aller fleste. Noen sporadiske konserter her og der ble det også, uten at navnet evnet å bryte lydmuren og slå gjennom. «The Dark Sea» er i så måte mer å regne som en re-debut enn en oppfølger.

Det dundres ut digitale EP-er og singler i eningen, og man forsøker pliktskyldig å pløye gjennom det man blir gjort oppmerksom på via strømmetjenester og lurvete presseskriv som deiser ned i innboksen. Da er det himla gøy når det plutselig er gull som blinker i dungen av gråstein. Dette er en slik EP, der fem eminente låter i folkrock/americana-terrenget duver fint av gårde, og der Stegeruds stødige og følsomme stemme er det bærende elementet.

Særlig åpningssporet, «The Devil Within», slår hardt inn i sjela, men det fortsetter nydelig, der låtene triller ut, som om 15 år bare har vært en ubetydelig liten pust i bakken. Liker også at liflige vink til alt fra The Beatles til Elliot Smith rinner en i hu.

Produksjonen til svensken Thomas Larsen er superb rattet i hans Fabriken Studio i Malmö, der pålegg av pedal steel, piano, trekkspill, fløyte og ståbass bistår Stegeruds vokal. At trommegeniet Ian Romano (broren til Daniel Romano, og villbasse i bandet The Outfit) har lagt på trommer fra sitt studio i Canada er ikke noe minus, det heller. Fullengder ventes i 2022, og den knyttes det herved store forventninger til.

NINE POUND HAMMER «When the Shit Goes Down» (Acetate Records)

Spruter av energi, fandenivoldskhet og humor

 

Det er vel ingen band som har forårsaket mer interiørødeleggende godstemning de siste 30 årene enn Kentuckys fineste, det hardtslående og beinharde countryrock/cowpunk-bandet None Pound Hammer. Med tekster et solid stykke unna Verdikommisjonen og bedehusmiljøet, med bøtter av humor og låter så idiotisk fengende at det var en fryd, skrev de seg inn i hjertene og levrene til fans på begge sider av Atlanteren.

Konsertene deres var som støyete demonstrasjoner mot kjedsomhet, og der det hørtes ut som om Johnny Cash anno 1965 ble spilt på 45, med et band satt sammen av medlemmer fra Jason & Scorchers og Misfits. Jeg har sett dem live i Madrid, Oslo og Tromsø, med samme superbe resultat, nemlig halvannen times intens avkobling fra alt som er trivielt, bekymringsfullt og pretensiøst.

Det er særlig de tre første skivene, etter hvert båret frem og servert til folket av Crypt Records, som drar skinnet av pølsa, men de har heldigvis evnet å komme tilbake med ujevne mellomrom, og da er det alltid stas, for det er et knippe raffe låter hver gang. «When the Shit Goes Down» er intet unntak. Kaptein Scott Luallen har fått orden på livet sitt, og godt er dét, og skriver fortsatt låter som det spruter energi, fandenivoldskhet og humor ut av.

«A Girl Like That» glir lett inn på 9P-toppen, en låt så idiotisk fengende, og så ninepoundhammersk at det er en fest. Det samme kan sies om rumpesparkeren «Street Chicken». I tillegg liker jeg skikkelig godt de to helt nedpå (til dem å være) countrylåtene «One Last Midnight» og den briljante, søte og morsomme «Mama Lied». Fantastisk å ha dem tilbake – igjen.

QUIVERS «Golden Doubt» (Quivers)

Snertent, luftig og lekkert

 

Det er viktig hele tiden å minne om hvor mye fjongt det hele iden kommer ut av den australske musikkscenen. Quivers var, inntil nylig, et ukjent orkester for meg, og denne strålende popskiva (som kom i sommer, jeg ble tipset av kompis denne uka. Takk Joachim!) fortjener betydelig flere lyttere her på berget.

Bandet debuterte i 2018 med «We’ll Go Riding on the Hearses», og dette er oppfølgeren. Det vil si, i mellomtiden har de spilt inne hele R.E.M.-skiva «Out of Time» (noen av versjonene er bedårende, i særdeleshet «Country Feedback», «Texarkana» er også raff), men dette er den rettmessige og ordentlige oppfølgeren.

Melbourne-kvartetten, to damer + to menn, minner unektelig mye om den smått legendariske Brisbane-kvintetten The Go-Betweens (to damer + tre menn), der snertne og luftige poplåter pumpes ut i lekre arrangement, selv om Quivers er hakket mer skranglete enn sine nasjonale formødre og -fedre. Uansett: dette er knall pop. Bare å sjekke ut sporenstreks.

SUICIDE SWANS «Reservations» (Kyle Jenkins records)

En gispende vakker avskjed

 

Enda mer down under her. Femte og – dessverre – siste studioskive fra Kyle Jenkins’ Suide Swans her, som annonserte at dette ble siste album under dette navnet (her måtte jeg sitte på hendene og puste i en pose for å unngå å skrive ordet «svanesang»), da de har annonsert at de skal bytte navn til Mt. Morning. Heldigvis er de bedre til å lage musikk enn til å endre bandnavn.

Skiva er i et variert folk/country-landskap, der særlig Nikki Sudden (stemmen!) spøker i bakgrunnen, og der den australske mesteren Paul Kelly også høres godt mellom linjene. Plata er variert og veldig, veldig fin, men der særlig de mer nedpå låtene treffer hardest, og i særdeleshet det gispende vakre tittelsporet, hvor fiolinen tilgodesees med en sentral plass i soundet, en låt langt på lista for årets høydepunkt. Kyle Jenkins har også pumpet ut to soloskiver i år, der det også er masse musikalske edelstener. For å parafrasere Michael Krohn: I Aussie skjer det mye nytt!

THE COURETTES «Back in Mono» (Damaged Goods)

Et livsbejaende og uimotståelig drops

 

Ah, for en herlig og uimotståelig kombo av ingredienser. At duen er fra henholdsvis Danmark og Brasil er jo kult nok i seg selv, men når man da vet de at blander energisk sekstitallsgarasjerock med femti- og sekstitallets girlgroups (Phil Spector style) og de mest beachboyseste øyeblikkene til The Ramones, er det jo bare å heise det hvite musikkflagget, kaste alle våpen og gi seg på flekken.

Tittelen sier jo sitt for dem som kan sin Spector, og når åpningssporet heter «Want You! Like a Cigarette» (som jeg håper er en kompliment), går man inn i skiva med et bredt glis. Her er det heller ingen grunn til å henge med leppa. 14 låter freser unna på 36 minutter, og du rekker ikke å rope «Softis, øl, sommer og twaaaaang!» før det hele er over og du må sette på fra begynnelsen av.

Dette er, så vidt jeg vet, bandets fjerde fullengder, og det gleder meg å se at de nå har signert med brillefine Damaged Goods Records, hvor de passer helt perfekt. Dette er livsbejaende popgarasjerock-drops som er akkurat det man trenger nå i denne, på flere måter, mørke tiden. Skjenk begeret breddfullt og start festen! Og til alle festivaler og klubber rundt om: De er to pers (billige i drift og å fly). De er dritbra live (fornøyd publikum). Og de har kvinnelig frontfigur (får ned gubbeandelen). En nobrainer av en booking, dette.