De er så deilige, disse folkene som insisterer på å holde rockens hjul i gang – bare fordi de elsker det. Og Spidergawd er et av bandene der du virkelig hører at de elsker det.
Det er litt ekstra snert i hver trommetakt, syltrange bukser når de strekker seg opp mot de høyeste tonene bak mikrofonen, og orgasmetryne under hver gitarsolo.
Der mange band mangler x-faktor, har de hardbalne trønderne flere x-faktorer å dra veksler på. På plate nummer seks forsterkes laget av gitarist Brynjar Takle Ohr, som mange vil kjenne som frontmann i El Cuero i tillegg til jobben som livemedlem i Spidergawd.
Hovedstyrken er selve låtene. Vokalist Per Borten og medkomponist Ohr har sitt hovedfokus på melodiene, og riffene kommer mer som bonusmateriale på toppen av herligheten. Rock man kan nynne med på er litt mangelvare i 2021, føler jeg. Her fyller Spidergawd et tomrom – uten å ty til typisk allsangvennlige klisjéer.
Godt er det også at Rolf Martin Snustad er tilbake. I velkjent stil blåser han liv i rock’n’roll-bålet med en barytonsaksofon som låter slemmere enn en innrøkt snabel med påhengsmotor.
Og man kan jo aldri unngå å nevne Kenneth Kapstad. Vi snakker jo om Norges mest funky blekksprut, vuggende på stolen mens han slår, klasker og kjæler med trommene sine.
Hardrockens primæroppgave er å fremkalle en uimotståelig trang til å spille luftgitar. Dette hederlige oppdraget utfører Spidergawd bedre enn de alle fleste.
«At Rainbows End» er det nærmeste trønderne har kommet hardrock-perfeksjon. Man skal aldri undervurdere styrken til et jævla godt refreng, og det gjør beviselig ikke Borten og hans bandbrødre. «Prototyp Design» er på sin side en skummelt lekker symbiose av Led Zeppelin, Deep Purple og Judas Priest.
Det er kanskje enda litt høyere heavy metal-faktor å spore i rillene til «Spidergawd IV», sammenlignet med dens fem småsøsken. «Into the Deep Serene» galopperer av gårde i en stil der lufta øyeblikkelig viftes rett opp i fleisen, og den ene foten automatisk går opp på monitoren. Om du ikke får bart av å lytte til dette – da er det bare å slå fast at hårsekkene under nesa er snurpet igjen for all tid.
At jeg hele tiden bytter favorittlåt er det ultimate provet på at «Spidergawd VI» er et gjennomgående sterkt album. I skrivende stund er det den massivt brutale «Narcissus Eye» som oftest får «repeat-behandlinga».
All denne herligheten er dandert på en lekker, smart og energieffektiv måte. En rekke små detaljer i lydbildet gjør musikken større og vakrere. Produktiviteten, kombinert med tyngden og kvaliteten på det trønderne fortsetter å levere, gjør Spidergawd til dampveivalsen i norsk rock.
Det er få ting i livet jeg setter like stor pris på, som muligheten til å fylle ørene, sjelen og kroppen med den ypperste rock’n’roll menneskeheten har skapt. Det er bare å takke Spidergawd for nok et bidrag. En mektig sterk femmer på terningen, dette.