Prikker inn toppformen

Kevin Morby har forlatt bandet sitt. Synd for dem. Bra for ham. Og for oss.
KEVIN MORBY: I følge vår anmelder har han med «Singing Saw» «hamret ut ei plate som er noe av det bedre jeg har hørt på en stund». Store ord. Stor plate. 

KEVIN MORBY: I følge vår anmelder har han med «Singing Saw» «hamret ut ei plate som er noe av det bedre jeg har hørt på en stund». Store ord. Stor plate. 

Morby har vært mest kjent som en del av det Brooklyn-baserte folk-kollektivet Woods, men er nå helt ute av bandet, heldigvis for å konse helt på egen solokarriere.

Det har åpenbart vært et tap for Woods, som nå høres litt fastfrosset og tamme ut, målt opp mot sine tidligere bravader, mens Morby ser ut til å prikke inn toppformen, da hans tredje skive til tider låter helt fantastisk.

Les Egons anmeldelse av Woods' siste, «En fornemmelse av formdropp», her

Ifølge selskapet (er alltid redd for å bli lurt opp i stry, så jeg tar et forbehold her) har Morby flyttet tvers over landet, til bydelen Mount Washington i LA, der han har spilt inn sitt tredje album.

Der flyttet han visstnok inn i en leilighet, der de forrige leieboerne hadde forlatt et piano, attpåtil med masse kronglete noter, som etter sigende har dannet grunnlaget for arbeidet til skiva.

Artig og sann historie eller ei, det har iallfall blitt ei plate som gleder, forundrer og skaper massiv avhengighet.

Han har allerede sluppet to nokså forskjellige singler, den Velvet Underground (goes pop)-aktige «Dorothy» og den ekstremt catchy og vanedannende «I have Been to the Mountain», den siste ledsaget av en helt vill og sprø video. Allerede en av årets beste låter, og dét før vi har lagt bak oss årets fire første måneder.

Med to så bra låter, sluppet som velsmakende drops av noen smakebiter, er det lett å tro at enten A) Dette var alt som var av gull på plata, og nå har vi spølt dem opp eller B) Her har vi en klassiker i vente.

Nå er det neppe en regulær klassiker vi her har med å gjøre (når kom det egentlig sist en regelrett klassiker? Slikt krever uansett alltid litt avstand i tid, og det burde således ikke være lov å kalle noe en klassiker før minst et helt kalenderår etter release), men Kevin Morby har med «Singing Saw» hamret ut ei plate som er noe av det bedre jeg har hørt på en stund.

Skiva er nennsomt satt sammen av låter med stor spennvidde og variasjon, men der det heller aldri spriker så det blir slitsomt.

I det ene øyeblikket crooner han som en anabol Richard Hawley, («Drunk and on a Star»), han kan høres ut som de slentrende og tungt begavede fyllebøttene i skotske Arab Strap (det sju minutter lange tittelsporet), han flenger ut Velvet Underground-referanser som konfetti, og på «Black Flowers», som ikke er en cover av Chris Isaak, høres han ut som en ung Bob Dylan.

I tillegg har han noe udefinerbart punkrockaktig i bunnen her, slik avdøde Jay Reatard også hadde, så her står det ikke på verken kreativitet, mangfold eller idérikdom.

Kevin Morby. Han er bare 28 år, og dette er hans tredje og beste plate. Det er bare å lære seg navnet på ham med én gang.