Det er ti år siden vi sist så noe nytt fra Star Wars-universet i filmen «Star Wars: The Revenge of the Sith». Etter å ha sett «Star Wars: The Force Awakens», kan jeg med stor selvtillit tillate meg å stryke episode 1, 2 og 3 fra min filmhistorie. De har nemlig ikke nubbesjanse til å nå opp mot «dagens» «Star Wars», som tar oss tilbake til de klassiske og elskverdige filmene fra 70- og 80-tallet.
«Luke Skywalker har forsvunnet»
«Star Wars», tett etterfulgt av teksten «Luke Skywalker has vanished ...» ruller over stjernene, i kjent introlog-stil som vi kjenner fra de seks tidligere filmene. Kameraet tilter ned og vi ser en stor planet som skygges over av en stjernekrysser. Vi er i en galakse langt, langt borte...
Historien, minner ekstremt mye om sagaens aller første film «Star Wars: A New Hope» fra 1977, hvor en liten robot skjuler hemmelig informasjon som kan styrte jediene og motstandsbevegelsen. Imperiet setter selvsagt alle instanser inn for å få kloa i roboten og dens kompanjonger, som gjør alt for å få den kritiske infoen til motstandsbevegelsen.
Vi følger Finn, en tidligere stormtropp-soldat som har gjort opprør og revet seg løs fra imperiet, og Rey, en kvinne på planeten Jakku som leter etter familien sin.
Sammen tar de av i den velkjente Millenium Falcon, slår seg sammen med Han Solo (Harrison Ford) og Chewbacca, som engasjerer seg når de finner ut at informasjonen i roboten kan vise vei til Luke Skywalkers gjemmested.
Passelig nostalgi
Mer om selve historien er vanskelig å nevne uten å avsløre for mye av filmen, som er årets virkelig store blockbuster med stor B.
Og filmen innfrir noe så til de grader. Regissør J.J. Abrams blåste liv i «Star Trek»-universet i 2009. Nå gjør han også en fantastisk jobb med «Star Wars».
Det meste er tonet ned, sammenlignet med filmene som kom mellom 1999–2005. Vi savner ikke altfor mange rare skapninger, flåsete humor og over 90 prosent etterarbeid med spesialeffekter.
Humoren stemmer, nostalgien er så til de grader til stedet, men drukner ikke i en massiv hyllest til de eldste filmene.
Harrison Ford, som handlingen i hovedsak spinnes rundt, gjør en imponerende tolkning og skuespillerprestasjon som smugleren Han Solo, som naturligvis har blitt grå i håret 30 år etter handlingen fra «Star Wars: Return of the Jedi» i 1983.
Filmens store skurk, Kylo Ren (Adam Driver), er filmens store skuffelse. Han tar opp arven til Darth Vader ved å gå i en mørk og skummel maske, men med sine små raseriutbrudd blir han aldri den store og onde karakteren vi savner fra sagaen.
Derimot er filmen ekstremt godt balansert mellom luftige actionsekvenser og følelsesladd handling mellom velkjente og nye karakterer.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er ekstremt lettet over at filmen innfrir forventningene mine. Helt siden jeg tilfeldigvis snublet over den første traileren i juni, har forventningene vært enorme. Etter at rulleteksten slår inn satt jeg igjen med adrenalin og entusiasme som ikke ligner grisen.
Til alle dere som frykter at filmen ikke skal leve opp til forventningene; ta det med ro. Dette er «Star Wars» på sitt aller beste.
