Etter å ha vært gjennom et hav av Marvel-filmer (X-men, Iron Man, Avengers, Spider-Man, Thor, Captain America og mange flere), har man på mange måter definert sjangeren «superheltfilm», selv om konkurrenten DC Comics har haltet etter med sine Batman- og Superman-filmer. «Batman v Superman: Dawn of Justice» går nemlig i den fella hvor filmen er blottet for humor og fargerike karakterer. Akkurat de tingene Marvel er gode på.

Les også: Slik blir kinopåsken

Sorg og elendighet

For en ting er sikkert. Grunnen til at «Avengers», og alle forløperne opp til de filmene, har blitt publikumsfavoritter, er på grunn av humoren og heltenes evne til å gi deg mer enn bare en tynn kjærlighets- eller sagnhistorie.

I «Batman v Superman» møter vi en sorgtung mangemillionær med en forkjærlighet for flaggermus (Ben Affleck) som fortsatt syter over foreldrenes bortgang og hvor kjipt det er å ha mareritt om natta, mens Superman (Henry Cavill) savner pappa.

I tillegg kommer en særdeles irriterende Lois Lane (Amy Adams), som virkelig ikke har noen funksjon i filmen, utenom å være i veien for alt og alle. Den syltynne kjærlighetshistorien mellom henne og Clark Kent er rett og slett unødvendig.

Batman hinter også til en liten flørt med Wonderwoman (jeg kommer tilbake til hvor patetisk hun er lenger ned i anmeldelsen), men her skulle jeg ønske mer enn bare hinting mellom de to.

Makt er ansvar

Historien er såre enkel, samtidig som den ikke er det. Politikere, borgerne og Batman setter spørsmålstegn ved om Superman er til å stole på. Etter hvert slag mot ondskapen, etterlater han ruiner og døde uskyldige.

Flere mener han må stå til ansvar for det han gjør, og ryktene om at han kan ha drept flere mennesker etter en redningsaksjon i Midtøsten, bygger opp om tvilen rundt superhelten. Batman ønsker å stoppe rødkappen, samtidig som Lex Luthor (Jesse Eisenberg) planlegger å stoppe både Superman og Batman.

Skurken Eisenberg og butleren til Batman, Alfred (Jeremy Irons), er virkelig de eneste karakterene som gjør at jeg koser meg i kinosetet. Selv om jeg så inderlig ønsker meg mer av sistnevnte. Irons gjør en kjempegod tolkning av Alfred, og man glemmer nesten at Michael Caine har båret den karakteren de siste ti årene. I tillegg gjør Laurence Fishburne en kjempegod rolle som redaktøren i avisen Daily Planet. Jeg ville gladelig sett spin-off-serien «The Planet» med ham i hovedrollen!

Skal ha for forsøket

Filmen gaper over altfor mye. Her skal to kjente superhelter presenteres, hvor absolutt alt av bakhistorie, medsammensvorne og referanser skal inn i samme film.

Vi ender opp med to og en halv time i kinosalen jeg gjerne skulle hatt igjen. For når rulleteksten kommer, tenker man «hva i all verden var dette?» For det er helt klart brukt et par hundre formuer på denne filmen. Actionsekvensene er spektakulære, men i likhet med filmen blir de også altfor mye og for masete.

Og var virkelig det trollet mot slutten, som må være hentet rett ut fra grotta i «Ringenes Herre», nødvendig? Og når man tror det ikke kan bli stort verre, blir man attpåtil introdusert for Wonder Woman (Gal Gadot), hvor soundtracket bryter helt med egen stil, og en hylende gitarintro slår gjennom actionsekvensen og skaper en forvirrende stemning når hun entrer lerretet i sin dristige drakt. Malplassert og helt på trynet, da DC Comics her forsøker å kjøre løpet med bekmørk, høytidelig og blodalvorlig action.

Justice League

Regissør Zack Snyder har altså hatt det meste tilrettelagt med god casting, et hinsides høyt budsjett, men feilet totalt. «Batman v Superman: Dawn of Justice» er og blir en megaskuffelse, selv om blodfansen nok vil få gåsehud når hintene om en Justice League-film dukker sporadisk opp. For her er det bare å skalke seg: det kommer flere filmer av samme kaliber.

”BATMAN V SUPERMAN: DAWN OF JUSTICE”

Regi: Zack Snyder

Med: Ben Affleck, Henry Cavill, Amy Adams, Gal Gadot, Jesse Eisenberg, Jeremy Irons og Laurence Fishburne

Nasjonalitet: USA 2016

Lengde: 2t 31m

Aldersgrense: 12 år

Premiere: 23. mars