«Christine» var en av filmene jeg før festivalen hadde gledet meg mest til. Med et så pass sterkt ensemble og en historie som ligger mitt hjerte nær, kan det være jeg hadde bygd opp forventningene for mye opp i forkant.
Filmen tar for seg livet til TV-journalisten Christine Chubbuck og hverdagen hennes på den lokale TV-stasjonen i Sarasota. Filmen velger å fokusere i hovedsak på hennes psykiske problemer og tar utgangspunkt i at folk ikke kjenner historien, og dermed ikke vet hvordan det hele ender.
Regissør Antonio Campos er heller ikke akkurat det man kan kalle subtil når det kommer til frempek, så spørs om man ikke klarer å gjette seg fram til slutten uansett om man vet hvordan det ender eller ei.
Kald og overflatisk
Mitt hovedproblem med filmen er at den føles så utrolig unødvendig. Det kan tenkes at Campos har tenkt at den skal fungere som kritikk til hvordan media jobbet på 70-tallet og fremdeles opererer i dag eller hvordan vi som samfunn behandler psykisk syke. Det kommer ikke tydelig nok fram.
Portrettet Rebecca Hall gjør av Chubbuck er også noe overspilt og slitsomt i lengden, og det hele blir for lite nyansert og kaldt. Historien til Chubbuck bør komme seg under huden din og bli sittende, slik den ble for meg da jeg så en TV-dokuen «Boulevard of Broken Dreams». Denne gangen forsvinner den med en gang rulleteksten starter.
Solid birolle
Maria Dizzia gjør en svært god jobb som venninnen Jean, og er, med et par andre biroller, med på å heve inntrykket betraktelig.
Hun har vært solid i en rekke mindre roller over ganske mange år nå (spesielt god i «Louie» og «Horace and Pete»), og her får hun spille den eneste karakteren i filmen som har mer enn èn dimensjon. Jeg håper hun snart får større roller å bryne seg på.
Ikke forferdelig, men ...
«Christine» er ikke en dårlig film, langt der ifra. Den er bare veldig forglemmelig og føles, som sagt, veldig unødvendig.
Jeg tviler på at familien til Chubbuck får noe igjen for den, og jeg er veldig usikker hva vi som publikum skal sitte igjen med.