«Velspilt, velskrevet og hylende morsomt fra Argentina»

«Æresborgeren» er en fargerik og velskrevet film, som er hylende morsom og voldsomt klein.

Trailer til Æresborgeren

Filmen ble en skikkelig «hit» blant publikum under årets TIFF. Siden da har festivalen bestemt seg for å stå for distribusjonen av «Æresborgeren». Jeg skjønner hvorfor.

Daniel Mantovani (Oscar Martinez) er en av verdens mest ettertraktede forfattere. Etter å ha vunnet Nobels litteraturpris føler han likevel at han har nådd toppen, og søker ny inspirasjon. Etter å ha takket nei til alle slags foredrag, intervjuer med BBC og utdelinger kommer det en invitasjon i posten fra hans hjemby Salas i Argentina, som har forlot som 20-åring til fordel for Barcelona.

40 år senere vender han tilbake når han skal bli utnevnt som æresborger, men ikke alle er like begeistret for at verdenskjendisen kommer hjem for å vise seg fram.

«Æresborgeren», eller «The Distinguished Citizen», er en velskrevet og absurd historie om hva som skjer når en verdensvant mann kommer hjem til bygda for å se hvordan ting er. Det hele minner faktisk litt om Arthur Arntzens sketsj «Tolken», hvor Finn Arve Sørbøe må tolke den hjemvendte John Sigurd Kristensen til bygdeværingen Kristian Figenschow. Ikke direkte, men billedlig og tematisk.

Mantovani blir satt på flere prøver, som han i utgangspunktet takler veldig godt, men etter hvert skjønner han at sjalusi for hans suksess og forakten mot Europa vender folket mot hans besøk i hjembyen.

Æresborger: Daniel Mantovani vender hjem til den argentinske småbyen Sala, for å motta prisen som æresborger. 
        
            (Foto: Uavhengig distribusjon)

Æresborger: Daniel Mantovani vender hjem til den argentinske småbyen Sala, for å motta prisen som æresborger.  Foto: Uavhengig distribusjon

Oscar Martinez har allerede blitt belønnet med en rekke priser for rollen som Mantovani. Hans beskjedenhet og forsiktighet utvikler seg gradvis til raseri, tragedie og fortvilelse, ettersom den spennende utviklingen i historien drar seg opp hakk for hakk.

Selv om man kanskje aner hvor filmen bærer, er det med stor underholdningsverdi man iakttar forfatterens elleville historie i kinosalen. Spesielt vil jeg trekke fram Mantovanis barndomsvenn Antonio (Dady Brieva), som danser og uttrykker seg som en skikkelig argentiner med et stort hjerte.

Uten å avsløre slutten, vil jeg likevel påstå at filmens avrunding hever filmen enda noen hakk, hvor man enkelt kan dra sammenligninger til flere store stykker og litterære verk, som har sluppet unna med samme løsning.

SKAL VI DANSE?: Mantiovanis engasjerte venn elsker å danse. 

SKAL VI DANSE?: Mantiovanis engasjerte venn elsker å danse. 

«Æresborgeren» er alt fra hylende morsom til urettferdig og klein. En kjempegod kinoopplevelse, som er i det lengste laget, men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg elsker å se den nedslitte hjembygda gjennom øynene til Mantivani.

Med fargerike rollefigurer, forføreriske unge jenter og en del kjenninger fra forfatterens fortid er det umulig ikke å se bort når katastrofene inntreffer på løpende bånd.