«Blade Runner 2049» er på alle måter en mektig og imponerende kinoopplevelse.

Man suges inn i handlingen fra starten når «K» (Ryan Gosling) kommer svevende i sin bil over landskapet. Han jobber som «blade runner» for LAPD og kommer på sporet av noe som kan kaste nytt lys over replikantene (kunstige mennesker) og hvor «menneskelige» de var.

Det bringer «K» ut på en odyssé langt utenfor LAs regn og smog, hos «blade runneren» Deckard (Harrison Ford). Kanskje han kan hjelpe til med å finne ut hva som skjedde 30 år tidligere?

Dystopisk

Regissør Denis Villeneuve har en solid film-cv i bagasjen, og kan sitt filmhåndverk til fingerspissene. Noe han demonstrerer til fulle i «Blade Runner 2049».

I motsetning til Ridley Scott som valgte å konsentrere handlingen i urbane LA, trekker Villeneuve handlingen til dystopiske utkanter av byen hvor Ryan Goslings rollefigur konfronteres med egen fortid. som kan ha sammenheng med hans nye oppdagelser.

Severdig gjensyn

Tross «bad guys» som Wallace (Jared Leto) og Luv (Sylvia Hoeks) sitter minnene etter Ridley Scotts rike rollegalleri fortsatt i.

Den som leter etter tråder fra, og forbindelser til, 1982-filmen, vil finne mye å glede seg over. Det blir ikke bare et severdig gjensyn med Deckard, en annen aldrende skuespiller, Edward James Olmos, dukker opp i en liten rolle, som et nikk til origami-kunstneren Gaff.

Ridley produsent

«Blade Runner 2049» føles som «Blade Runner» fra 1982 på anabole steroider. Villeneuve har hatt tilgang på dataanimatører og teknikk Scott bare kunne drømme om for over 35 år siden, og det vises.

Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch står bak filmusikken, som bokstavelig talt spiller en viktig rolle. Det høres langt fetere og kraftfullt enn Vangelis’ ikoniske soundtrack fra 1982. Bildene til fotograf Roger Deakins glemmes heller ikke så lett.

Regissør Ridley Scott er oppført som en av mange produsenter på rulletekstene, så litt innflytelse har han nok hatt i 2017-utgaven.