Fengselsfilm er en sjanger norsk film ikke er for mye forspent med. Derfor er det ekstra gledelig at Leon Bashir lykkes med å skape en både troverdig og severdig spenningsfylt film, om livet i et fengsel med hardbarkede albanske, pakistanske og norske kriminelle.
At filmskaperen sjøl er voldsdømt, fengslet, har rømt og på nytt buret inn igjen, er ingen ulempe. Bashir spiller hovedrollen Josef som sitter inne for et væpnet bankran. Han blir en slags mentor, i positiv betydning, for nykomlingen Chris (Selem Zina), når sistnevnte må utføre jobber får de erfarne innsatte. Når en av fengselsbetjentene via en innsatt vil lokke ut av Josef hvor ransutbyttet er gravd ned, ligger det an til mye dramatikk.
Leon Bashir er langt fra noe ubeskrevet blad innen norsk film, verken foran eller bak kamera. Som skuespiller er han best kjent fra filmene «Izzat» og «Tomme Tønner», og TV-serien «Kodenavn Hunter». Han har skrevet manus til filmene «Izzat» sammen med regissøren av samme film, Ulrik Imtiaz Rolfsen, og «Tomme Tønner», som han også hadde regien for.
Han er både regissør og manusforfatter for «Gjengangere», og spiller i tillegg hovedrollen. Det er ikke alltid det er et heldig valg at en regissør også skal instruere seg selv i hovedrollen, men her gjør han faktisk en strålende og troverdig innsats i en rolle han sikkert kjenner bedre enn de fleste på rollelista.
Hadde man ikke visst bedre, kunne rollegalleriet av innsatte vært hentet fra et høyrisikofengsel. Med sine bulende muskler og mørke blikk er de typete nok til å overbevise som hardkokte kriminelle. Spesielt Kim Sørensen i rollen som Lille Hitler er skremmende i all sin brutale fremferd.
Aqua-Lene (Nystrøm) spiller fengselsbetjent, uten at det gjør noe fra eller til. Hun virker ikke helt komfortabel i rollen.
Filmens tittel «Gjengangere» er identisk Henrik Ibsens drama fra 1881. Salige Ibsen dukker da også diskret opp i egen figur i et par av filmscenene, når filmens hovedperson Josef dagdrømmer. For filmens persongalleri er det imidlertid lite «gjeng-anger» å spore. At fengselet ikke er noe sted for rehabilitering tilbake til et såkalt normalt liv i samfunnet, står igjen som filmens store utropstegn.
Leon Bashir har laget en knallsterk og troverdig film om livet bak murene. Da han skulle i gang med innspillingen uttalte han at det var viktig for ham å fortelle at samfunnet må holde de unge unna fengslene. Bashir håpet at han som ekskriminell med filmen kan være med på å forebygge akkurat det. Det er i det minste lov å håpe, men da må det nok adskillig mer til enn en angrende gjenganger for at samfunnet skal endre seg.