«Parkert»

«En fin time om en kjent særing»

Balansert, sårt og ekte portrett av Per.
«BYKJENDIS»: Per «Parker» Andreassen, hovedrolleinnhaver i portrettet av seg selv.  

«BYKJENDIS»: Per «Parker» Andreassen, hovedrolleinnhaver i portrettet av seg selv.  

«Parkert»

Regissør: Fredrik Mortensen

1 time 5 min

Norge, 2018

Midt i neste måned er det tre år siden nyheten om Pers dødsfall kom. Jeg husker det godt, da dette ikke var noe som passerte i det skjulte. Avisa jeg jobbet i sendte sågar ut pushvarsel på det. Jeg ble selv spurt om å skrive en nekrolog, på redaksjonell plass. Det føltes også helt naturlig.

Per var, på en svært rar måte, kjendis i Tromsø. Kjendis i betydningen at de fleste som hadde bodd her noen år visste hvem han var. Vel så mye på ondt som på godt.

Da jeg skrev nekrologen, husker jeg at det første utkastet så altfor rosenrødt og dermed feil ut, at det ikke ytte virkeligheten nok rettferdighet. At Per verken var elsket av alle eller ble utelukkende husket som en artigkar.

Så jeg måtte tilføye noen avsnitt for å gi teksten mer troverdighet. Husker jeg tenkte at dette var noe Per også hadde følt var rett. For han visste jo om sine mørke sider. Han var en smart fyr, Per. Iallfall når han hadde sine klare øyeblikk, og de hadde han også ofte.

Denne delen av historien, om fargeklatten, kultfiguren og byoriginalen Per, er selvsagt også viktig å ta med. Og derfor var jeg spent på hvordan regissør Fredrik Mortensen skulle gripe dette fatt, om han ville klare å la bilder av Per fortelle denne miksen.

Slikt er vanskelig, og han har ikke vasset i enorme budsjetter heller.

Filmen har jo vært bebudet visning på i flere år allerede. Takk og lov er den endelig i havn. Det er mange som har ventet på dette i Tromsø og omegn. Vi er ikke mer enn minutter inn i filmen før vi skjønner at dette overhodet ikke er ment å være noe tilsminket, myteoppbyggende eller feilfritt glansbilde av hovedpersonen.

LES ALT OM ÅRETS FILMFESTIVAL HER!

Dette kommer dernest mer enn tydelig frem gjennom hele filmens samfulle 65 minutter.

Vi følger med Per i hans siste leveår, og det er en veldig redusert utgave av ham, mot den mer energiske utgaven de fleste husker ham som. Kolsen hans er langt fremskreden, og over 40 år med fysiske og psykiske herjinger har satt sitt tydelige preg på hovedrolleinnehaveren.

Vi får mange bakgrunnsstemmer, mange av dem kjente for tromsøfolk, som forteller om sine erfaringer med ham. At han kunne være både gjenstridig og kul, aggressiv og gentleman, voldelig og omsorgsfull, borte vekk og sylskarp. Den vandrende motsetningen han var.

At Per hele tiden er med, nå i sin senere utgave, og for meste i ganske god og velartikulert form, gjør også bildet av ham komplekst, som føles helt rett. Ungdomsbildene av den sjeldent kjekke mannen ga også tiltrengt koloritt til det jeg selv iallfall bare hadde hørt, men aldri sett.

Ros også til representanten fra sikkerhetsselskapene i Tromsø, som tegner opp mye av det samme intrikate bildene som både venner og Per selv også gjør.

Det filmen mer enn noe annet forteller, er hvor tilfeldig livet kan være med oss, hvor tilfeldig det ofte er at noen trekker de korteste stråene når flaks og uflaks vilkårlig deles ut. Det er også vondt å se hvor syk Per var, hvor mye han sleit og hvor fryktelig dårlig han taklet et liv i rus, et liv som gjorde ham direkte syk.

De siste opptakene er røffe å se på, fordi han er så fysisk og psykisk redusert.

Samtidig blir man glad av å høre hvor mange ganger han fikk hjelp, hvor mange som ikke ga ham opp, og at systemet holdt forholdsvis godt ut med en såpass uutholdelig syk og plaget mann, en som også plaget mange andre. Dette gjorde meg oppstemt.

Filmen prøver som sagt aldri å frita Per for hans mørkere sider. Man skjønner at folk var redd ham, og at mange hadde problemer med å skjønne at han fikk gå fritt rundt, som han dessverre gjorde, virrende mellom systemets ofte innfløkte irrganger, der man er for syk til å sone, og for frisk til være innlagt.

Slutten, med begravelsen og det store oppmøtet, etterlater en fin varme, ikke minst supplert av Pers siste hilsen til byfolket han elsket. Regissøren hadde nok derfor ikke trengt å lese inn en epilog som sammenfattet det han allerede hadde klart å tegne et fint og tydelig bilde av gjennom en drøy time. En fin time om en annerledes særing. Bra jobba, Fredrik og Per.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.