«Skrik, skrål og skittendans»

Publikumsdeltakelsen til «Dirty Dancing» skapte komisk god stemning på Driv.
KINODANS: Torsdag fikk TIFF-gjengerne ristet på både det de fikk av mora si, og litt til.  
        
            (Foto:  Isak Dalsfelt /TIFF)

KINODANS: Torsdag fikk TIFF-gjengerne ristet på både det de fikk av mora si, og litt til.   Foto: Isak Dalsfelt /TIFF

I løpet av de siste årene har TIFF startet en svært fornøyelig tradisjon, med en årlig «midnattsvisning» som inviterer til publikumsdeltakelse av ymse slag.

Dette er altså en kinokategori hvor publikummerne gjerne har en tendens til å dukke opp utkledd som favorittkarakteren, rope ut dialogen, synge og danse, eller som torsdag kveld, se noen tappert forsøke å løfte sin egen mor over hodet.

Filmene hører dessuten ofte hjemme i segmentet så-dårlig-at-det-blir-bra, og en sunn dose ironisk distanse mikset med friskt alkoholkonsum gjør disse visningene tidvis både hysteriske og minneverdige.

Kultfenomenet

Publikumsdeltakelse til filmer kan antas å ha startet med kultmusikalen «The Rocky Horror Picture Show» fra 1975, en film som med sin noe eksentriske fanbase bidro til å gjøre midnattsvisningene beryktet blant uinnvidde. Filmen settes jevnlig opp i hele verden fremdeles, og har også blitt satt opp i Tromsø både under TIFF og av filmklubben, med innleide dansere.

I tillegg har festivalen satt opp en karaokeversjon av Brylcreem-eposet «Grease», samt drittfilmenes ubestridte troneinnehaver «The Room»; en film kjent blant annet for publikums vane med å rope fornærmelser og kaste plastskjeer mot lerretet.

LES OGSÅ: «Tør å utfordre og konfrontere nynazistiske krefter»

Jentenes kveld

Denne gangen var det altså selve «chick-flick»-sjangerens mor, «Dirty Dancing», som skulle skape kinogalehus. Jeg må tilstå at det var med skrekkblandet fryd at jeg tuslet inn på Driv uten helt å vite hva som ventet.

Noe som derimot var akkurat som forventet, var kjønnsfordelingen blant publikummet. Foruten en og annen forskremt kar med tusenmetersblikk og begge hendene fast grepet rundt ølglasset, hersket det liten tvil om at dette var jentenes kveld.

«Dirty Dancing» har aldri vært en stor favoritt for undertegnede, men likevel har jeg – mer eller mindre frivillig – sett filmen litt flere ganger enn hva jeg egentlig er helt komfortabel med.

Det virket for øvrig heller ikke som at det var mange andre i lokalet som så filmen for første gang.

Skrik og skrål

Selv om dette var en «dance-along»-forestilling, virket publikummet noe nølende med selve dansingen, i hvert fall til å begynne med. Engasjement i handlingen var derimot fullt til stede mer eller mindre fra start.

Da snakker vi om alt fra øredøvende hyling idet Patrick Swayzes karakter entrer scenen for første gang, til spontan jubel og applaus når han forklarer hvilken geometrisk del av rommet «Baby» ikke skal plasseres i.

Jeg vil si at følelsesspekteret ble dekket ganske godt. Kjærlighetsklisjeene på lerretet ble i tur og orden infantilisert av hånlatter, mens allsang og høylytt kommentering satt løst hele veien.

Når faren til «Baby» ber henne fjerne sminken, var det derimot en av gutta i salen som hadde fått nok, og skrek «fuck you, daddy» av full hals, til manges store fornøyelse. Dette begynte å føles som å se en hjemmekamp sammen med supporterklubben.

LES OGSÅ: «En fin time om en kjent særing»

«Løftet»

Selv om vi snakker om et lettbeint og tullete romantisk drama, var det en spesiell detalj som uroet meg. Man har jo tidligere vært vitne til hendelsesforløpet som følger, etter at ett eller annet geni finner ut at det er en kjempeidé å sette på låten «Time of my Life» litt for sent på julebordet.

Jeg snakker selvfølgelig om «løftet». Gjerne med litt for lang tilfart og matchende promille hos mottakeren.

– Mamma, du er kjempelett, så det her går bra, hørte jeg noen i salen si.

Dette ender i beste fall i tårer og håndleddsbrudd, tenkte jeg.

Topp stemning

Uroen var heldigvis fånyttes, og kvelden gikk sin gang uten personskader blant kinogjengerne, selv etter filmens høydepunkt. Da rulleteksten begynte å klatre over lerretet, var det heller ikke mange igjen som sto stille, og stemningen kan beskrives som komisk god.

Jeg håper TIFF fortsetter denne tradisjonen fremover, for dette funker.

Kanskje det til og med blir guttas tur neste år, med en interaktiv versjon av «Fight Club»?


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.