«Lucky»

Regi: John Carroll Lynch

USA, 2017

1t 28 min.

Stanton er en av de virkelig filmheltene, foreviget gjennom et liv som spenner seg over seks strake tiår på lerretet. Når filmen attpåtil starter med bilder som sveiper over et goldt ørkenlanskap, er det nesten så jeg venter på Ry Cooders slidegitarer fra «Paris Texas».

Harry spiller den gamle, skrukkete, sære og – faktisk – litt ufrivillig søte grinebiteren Lucky, en mann over nitti som ugjenkallelig nærmer seg livets slutt. De fleste kjenner til noen slike, både fra eget nærmiljø og fra litteratur og film. Sære gamlinger med sine hangups, rutiner og vaner/uvaner.

Lucky er nesten prototypen på en slik. Alene, men ikke ensom, men mer selskapssyk og engstelig for døden enn han vil gi uttrykk for og innrømme. Krass og kantete til sine omgivelser, men en som likevel har sin plass i nærmiljøet, sin høyst egenartede sjarm og som de andre aksepterer og liker.

Harry Dean Stanton er så godt castet til rollen at filmen elegant balanserer i spennet mellom å fortelle en historie og samtidig være en hyllest til hovedrolleinnhaveren selv. Den fungerer også helt utmerket isolert fra det ekte mennesket Harry Dean Stanton.

John Carroll Lynch debuterer som regissør, etter et langt liv som bejublet skuespiller i både film og TV-serier, og har skrudd sammen en nedstemt, vakker og melankolsk film, der få karakterer danner rammen rundt historien.

David Lynch (tror ikke det er noe slektskap mellom ham og regissør) er storveis som den lokale nevrotikeren som bor sammen med President Roosevelt, en landskilpadde på over 100 år, og Ron Livingston (som mange husker i rollen som den fordrukne Captain Lewis Nixon i HBO-serien «Band of Brothers») er også knall som kynisk advokat og livsforsikringsselger.

Filmen er en halvannen time lang nytelse, der både skuespill, bilder og musikk er superbt lappet sammen. Bruken av den aldrende og døende Johnny Cash som synger Will Oldhams «I See a Darkness» (med Oldham selv på kor) er blant filmens høydepunkter, men det er jo Harry alt dette til syvende og sist handler om.

Sine over 90 år til tross, ser han så forbanna cool ut at jeg lett kunne sittet i hele filmens lengde og bare sett ham røyke sigaretter og drikke Bloody Mary. Harry røyker på ordentlig også, ikke sånn irriterende poffing som er blitt så vanlig å se i det siste.

Å se ham spille munnspill og synge er også helt rørende, og en fin påminnelse om å sjekke ut hans skammelig bortglemte innspiling «I Hope I Never Get Too Old (To Rock & Roll)» (finnes blant annet på volum 3 i samleskiveserien «A Town South of Bakersfield» (1992).

Harry Dean Stanton døde i september i fjor, og fikk dermed oppleve filmen på lerretet, noe som er fint å tenke på. Og nå skal jeg pløye meg gjennom masse filmer med ham, i slags egen hyllest til mannen som har gitt filmverdenen så mye.

«Paris Texas» er nevnt, men vi må heller ikke glemme hans roller i «Kelly’s Heroes», «Repo Man», «Wild at Heart» og som det sleske, strenge og fæle familieoverhodet Roman Grant i HBO-serien «Big Love». Harry spilte til og med biroller i klassikere som «Gudfaren II» og «Alien».

For en helt. R.I.P., Harry.

Og takk for alt.