Regissør Arild Østin Ommundsen har i sin nye film fått med seg flere av de samme Stavanger-skuespillerne som bidro til Stavangerbølgen, i tillegg til et knippe andre fra samme region, mens Thomas Dybdahl står for musikken.

Regissørens ektefelle, Silje Salomonsen, spiller nok en gang hovedrollen i en av filmena hans. Lene (Salomonsen) virker mildt sagt ute av balanse når hun kaster seg ut i Stavangers kvelds- og nattemørk, etter å ha funnet ektefellen i seng med en annen.

Det blir en kveld og natt med drømme- og marerittaktige opplevelser, og møter med merkelige mennesker.

En spåmann og en syklist som nesten sykler henne ned, et utdrikningslag, en tilfeldig møte med «nypult» mann på bar, folk i kostymer, kvinne med blinkende sykkelhjelm på dametoalettet, standupartist, en krimbokforfatter.

Lewis Carroll som skrev «Alice i Eventyrland» er en slags referanse filmen, både i form av et sitat i starten og man ser bøker av ham i enkelte scener. «Now it’s dark» er en slags eventyrland-aktig drømmefortelling.

Ifølge regissøren er det et London-opphold for 30 år siden som har inspirert ham til å lage filmen. Etter at Arild Østin Ommundsen gikk seg vill i storbyen, vandret han gatelangs en hel natt.

Filmens tittel «Now it’s dark» er for øvrig en replikk fra David Lynch-filmen «Blue Velvet», som Dennis Hoppers rollefigur gjentar flere ganger.

Det hviler for øvrig en Lynch-stemning av surrealisme, drømmer og mareritt over filmen, selv om Ommundsen ikke har samme solide regigrep som sitt forbilde. Valg av kona i hovedrollen fungerer heller ikke spesielt godt, og Silje Salomonsen blir for tafatt og anonym i rollen, i en «verden» hvor rollefigurene rundt henne får mer å spille på.

Dessuten er «Now it’s dark» minst en halv time for lang. Alle menneskene Lene møter på sin vei blir enkeltepisoder som ikke henger sammen. Det blir mye gåing fra scene til scene, uten at det fører til veldig stor fremdrift eller tilfører handlingen mye nytt.

NATTSVART: Hovedpersonen Lene flykter ut i Stavanger-natta, som fører til mange underlige situasjoner.

Et visst stemningsskifte skjer i scenene med et barn. Det bringer i det minste inn et spenningsmoment i filmen.

For øvrig blir mange av rollefigurene og scenene, med et nattsvart Stavanger i skyggen av oljenedturen, langtekkelige og kjedelige. Rett og slett. Hva som er hva, og hvem som er hvem, blir heller ikke lett å finne ut av, ettersom filmen gir oss gåter i stedet for svar.

Det er bra at det finnes filmmiljø som kan dra veksler på lokale krefter, dessverre lykkes det ikke helt denne gangen.