«Tomb Raider»-filmene er basert på det veldig populære dataspillet som ble sluppet på markedet første gang i 1996.

Den første filmen kom i 2001, med Angelina Jolie i hovedrollen. Årets film er den sjette i rekka og basert på spillutgivelsen fra 2013 som tar en omstart på hele eventyret. Den gjør som man pleier med filmserier som begynner å gå tom for idéer: Går tilbake til starten og forteller om heltens opprinnelse.

Det er norske Roar Uthaug, regissør av «Bølgen», som har fått oppgaven med å regissere historien om hvordan det hele starta for Lara Croft. Vi møter 21 år gamle Lara (spilt av svenske Alicia Vikander) som jobber som sykkelbud i London og fordriver tida med kick-boxing. Faren (Dominic West), rikmann og eventyrer, kom aldri tilbake fra en reise for syv år siden, og Lara nekter å ta inn over seg at han kan være død. Hun kommer over en hemmelig nøkkel og får tilgang til farens skjulte kontor, og dermed også et kart som viser veien til ei ubebodd øy og ei grav.

I stedet for å ta det rolig og overta farens selskaper og høste avkastningene, tar Lara steget ut av komfortsonen og drar på eventyr for å finne ut hvor faren ble av.

«Tomb Raider» er en sjangerfilm og som en action/eventyr-film følger den oppskriften med en håndfull velprøvde ingredienser. Her er den rådville helten som mangler retning i livet. Her er det uløste mysteriet. Mer irriterende: Her er actionsekvensene som er spredd utover filmen med 20 minutters mellomrom.

Tidlig i filmen er disse jaktscene pakket utenpå handling, som da Lara deltar i et sykkelløp gjennom Londons gater, eller da noen lommetyver stjeler ryggsekken hennes på kaia i Hong Kong. Pliktskyldig må vi følge en heseblesende jakt selv om vi vet godt at dette ikke har noe med handlingen å gjøre, men er presset inn i for å holde tempoet oppe. Herfra og ut føles det ofte som et pliktløp.

Filmen har et tosifret antall kuler, løse steiner og lignende dødsfeller som Lara Croft alltid befinner seg nøyaktig én millimeter på riktig side av. Noen ganger er det spennende, men på grunn av repetisjonene blir det snart forutsigbart. Alicia Vikander er mindre polert enn det Angelina Jolie var.

I grava: Lara Croft legger selvsagt turen til ei grav i «Tomb Raider». Foto: Ilzek Kitshoff/SF Studios

Kroppen hennes har mer naturlige dimensjoner enn figuren i dataspillet, men det er fortsatt en sparsom bekledning med dyp utringning. Kvinnelige helter i eventyrfilmer har vi fått blant annet i «The Hunger Games»-serien og de nye Star Wars-filmene, så Lara Croft tilfører ikke lenger noe nytt i seg selv.

Fraværet av nyheter er også betegnende for filmen som helhet. «Tomb Raider» er en godt laget og helt grei actionfilm. Den følger oppskriften til punkt og prikke, men tilfører ingen nye ingredienser og gir dermed heller ingen berikende smaks- opplevelser.