Det er nok ikke tilfeldig at filmen «Maria Magdalena» kommer på kino rett før påske. Innimellom påskelam, «Poirot», svett Devold-longs og kolibriegg er det kanskje rett og rimelig at vi skal påminnes hvorfor vi feirer denne høytiden, som den kristne nasjonen vi er.
LES OGSÅ: Lisa hater blod og digger «Magic Mike»
Akkurat den oppgaven mestrer regissør Garth Davis («Lion», «Top of the lake») i aller høyeste grad. Dette er en nær og intim skildring av Jesus siste dager, og for de av dere som ikke fulgte med i timen; det ender ganske grusomt. Også på film.
Her får vi skildres historien fra Maria Magdalenas (Rooney Mara) synsvinkel. Helt fra anslaget skjønner man at det er noe helt spesielt, nesten guddommelig, over henne. Ikke vil hun gifte seg og få barn, samtidig som hun har et spesielt håndlag med sine fødende svigerinner, i en tid hvor død og barsel ofte hang sammen. Det faktum at hun velger å leve et liv, uten å ta seg en mann gjør at hennes far og brødre fortviler. Hun må være besatt av djevelen mener de, så møter hun Jesus – og blir en av hans disipler og følgere.
I denne tolkningen fremstilles ikke Maria Magdalena som noen skjøge, langt ifra. Likevel ser det i denne tolkningen ut til at «økenavnet» kommer fra det faktum at hun mot sin families vilje reiser hjemmefra for å være med 13 mannfolk på tur, uten å utøve sine kvinnelige plikter.
LES OGSÅ: Dette ser Jens Johan Helst på TV
Maria i Rooney Maras skikkelse er stille, usminket (tror ikke det fantes noe særlig maskara på denne tiden så det er for så vidt bra) og underspilt. Den guddommelige kraften som visstnok skal finnes i henne klarer ikke Mara helt å formidle. Tidvis synes jeg hun virker litt kald og avstumpet, noe jeg tipper at ikke var målet med denne filmen. Joaquin Phoenix som Jesus er derimot overraskende. Han er mild og snill som natten er lang, akkurat som man ser for Jesus og han leverer en trygg og god rolletolkning. Verken mer eller mindre.
Regissøren har valgt å bruke god og lang tid på nærbilder av skuespillerne og setter hovedsakelig søkelyset på mimikken deres. Det er ikke nødvendigvis feil, men gjør at det tidvis virker nokså langtekkelig. Faktisk såpass langtekkelig at det minner meg om en annen «Jesus»-film; «Matteusevangeliet» fra 1964. Denne italienske filmen, så å si uten dialog, dvelte også lenge ved de ulike scenene.
Filmen om Maria Magdalena er ikke spesielt nyskapende, men vi har heller ikke sett akkurat den samme synsvinkelen av historien tidligere. Den fungerer fint som en påminnelse om hvorfor vi feirer påske og de tradisjoner som ligger bak, uansett religionstilhørighet og kan kanskje gjøre det enklere å presse ned det siste kolibriegget før du legger ut på skitur.