Det går lengre og lengre tid mellom de gangene jeg kommer over en TV-serie som drar meg inn fra første øyeblikk.
Min utålmodige sjel har vendt seg til å gi TV-serier tid. La de få vokse på deg, gjøre deg kjent med rollefigurene, og så sakte, men sikkert få deg til å bli hekta.
Dette er ikke en slik serie. Amazon Primes «Marvelous Mrs Maisel» gjør deg avhengig med en eneste gang.
Mye takket være Rachel Brosnahan i hovedrollen som Miriam «Midge» Maisel, noe som ikke overraskende ga henne en velfortjent Golden Globe som beste kvinnelige skuespiller.
Sist jeg så Brosnahan spilte hun luksusprostituerte Rachel Posner i «House of Cards». Posner ble et offer for creepye Doug Stamper, Frank Underwoods høyre hånd, etter å ha vært utnyttet på så mange måter at det var utmattende å være vitne til.
At det er samme skuespiller som står bak er vanskelig å se, men nå vet du det, dersom du skulle spørre deg selv «hvor har jeg sett henne før?».
Brosnahan stråler som Mrs Maisel og stjeler hver eneste scene hun er i. Hun er tidenes mest perfekte, jødiske husmor på 50-tallets Upper West Side i New York. Hun har bygget rede for ektemannen Joel (Michael Zegen) og deres to barn, har tynnere legger enn ankler (dette var visst en greie før i tiden) og lar aldri ektemannen se henne uten sminke og med hårruller (denne rutinen er for undertegnende helt uforståelig, men vel, sånn var vel 50-tallet).
I tillegg orker hun å engasjere seg i Joels store drøm om å bli stand-up-komiker, enda han verken er morsom eller sjarmerende. På tross av alt dette er det altså Joel, som lyn fra klar himmel, bestemmer seg for å forlate kona til fordel for sekretæren sin. En handling som er sykt provoserende både for Mrs Maisel og for oss som ser på.
Denne hendelsen setter startskuddet for det som endrer livet til husmoren. I raseri heller hun i seg ei flaske vin, vandrer ned til stand-up-klubben med kåpen over nattkjolen og stiller seg opp på scenen og leverer tidenes opptreden.
Det hele ender med at hun drar brystene ut av nattkjolen for å så bli arrestert av politiet. Etter dette blir hun «oppdaget» av stedets bookingansvarlige (Alex Borstein), som mener hun har et naturtalent som komiker, og da begynner ballen å rulle.
For de av dere som digger «Mad Men» er det en nytelse å se 50-tallskoloritten i fri utfoldelse med fantastiske kostymer og scenografi. Bare det å se de daglige rutinene til Midge gir deg en opplevelse av å titte inn i et titteskap fra 1958.
Noe som derimot ikke er spesielt «50-talls» er den litt andpustne dialogen. Den er et av få elementer som tidvis trekker ned TV-opplevelsen. Her vi får vi lange tankerekker kjapt levert, overfylt med referanser og angstfylte utblåsninger (tenk de Woody Allen-filmene hvor Allen selv er med).
Dette oppleves smålig slitsomt, men kommer ikke som noen overraskelse. Serien er laget av Amy Sherman-Palladino, kvinnen bak blant annet «Gilmore Girls», som trolig har vunnet det fiktive olympiske mesterskap i stressnakk.
Når du først kommer inn i serien og venner deg til de litt for lange og raske monologene, som iblant inntreffer, kommer du til å nyte en helhetlig og velskrevet historie. Først og fremst er serien morsom, men også et litt sårt og fint bilde av hvordan det er å være kvinne i en tid hvor du aller helst bare skal være moderlig veggpryd.
Det kan også dras paralleller til vår samtid, hvor det fortsatt ofte er slik at den gjenge oppfattelse er at kvinner ikke er morsomme. Vel, det er denne serien et levende bevis på at de er.