Slapstick har aldri vært min store favoritt. Bananskall bør kastes i søpla – ikke sklis på. Så finnes det visse unntak da, som her.
For det viser seg at det å bruke slapstickhumor til å spøke med virkeligheten, kan være utrolig morsomt. Spesielt når det gjøres på så gjennomført og intelligent vis som Armando Iannucci gjør i filmen om Stalins død.
Mørkemannen Josef Stalin har trolig sluppet litt billig unna.
Det å behandle hans død, og den påfølgende stolleken for å utpeke hans etterfølger, som en farse, er derfor vel fortjent. Til sammenligning med Tarantinos «Inglourious Basterds» er nok denne nærmere virkeligheten, men fortsatt like overdrevet i sine virkemidler.
Armando Iannucci er kjent for å ta et satirisk grep på politikken med blant annet «Veep», hvor det er amerikansk politikk som står til hoggs.
LES OGSÅ: Feedbacks film- og TV-quiz
Det ser visuelt fantastisk og, ikke minst, dyrt ut. Fra første scene, som utspiller seg under Radio Moskvas live-opptak av en Mozart-konsert, kan man komme i fare for å tro at dette er James Camerons tolkning av historien. Denne illusjonen brytes derimot ganske kjapt. Med flere tøysegrep som andre filmskapere garantert aldri ville tatt i bruk. Det hadde eksempelvis ikke tatt seg ut om Jack tisset seg ut på dødsleiet i «Titanic»? Illusjon er for øvrig et nøkkelord i beskrivelsen av filmen.
Her snakker alle skuespillerne med ulike engelske aksenter, har sine vante fakter og synes i rollen sin. Det bærer ingen tvil om at det er Steve Buscemi som har tatt på seg et kostyme for å gå inn i rollen som Nikita Khrusjtsjov og at dette er iscenesettelse, ikke et forsøk på å være et troverdig vitnesbyrd fra virkeligheten. Heldigvis.
Året er 1953. Josef Stalin dør etter et angivelig hjerneslag. Da starter kampen om å ta over makten og noen er mer kløktige enn andre på veien dit. Dette byr på flere morsomme sekvenser, blant annet når Khrusjtsjov (Buscemi) ankommer sin døende sjef med dressen utenpå pysjamasen eller hvordan Jeffrey Tambor (kjent fra blant annet «Arrested Development») tolker Malenkov som en forfengelig fjott med korsett.
Russland har – ironisk nok – gått så langt som å forby filmen. #jesuisarmando. Det er naturligvis helt latterlig. Dette er en tøysefilm, og den hadde ikke vært mulig å lage dersom man ikke skulle ta seg noen, eller mange, friheter når det kommer til å «gjenfortelle» historien. I en tid hvor både den historiske og nåværende maktfordelingen i Russland og mange andre land fortjener satire og skråblikk er nok denne filmen mer aktuell enn noensinne.