«The Death of Stalin»

Liker du å le av grusomheter? Da er denne filmen noe for deg.

Alt kan spøkes med, spesielt grusomme diktatorer som dreper millioner av mennesker. Dette er et levende bevis på at det bør gjøres oftere.
ULOVLIG ARTIG: «The Death of Stalin» får deg til å le av en hendelse med et svært dramatisk bakteppe. Det gjør egentlig ingenting. Her ser vi innenriksminister og leder for sikkerhetstjenesten Lavrenti Berija (Simon Russell Beale) og Stalins etterfølger Georgy Malenkov (Jeffrey Tambor). 
        
            (Foto: NICOLA DOVE)

ULOVLIG ARTIG: «The Death of Stalin» får deg til å le av en hendelse med et svært dramatisk bakteppe. Det gjør egentlig ingenting. Her ser vi innenriksminister og leder for sikkerhetstjenesten Lavrenti Berija (Simon Russell Beale) og Stalins etterfølger Georgy Malenkov (Jeffrey Tambor).  Foto: NICOLA DOVE

Slapstick har aldri vært min store favoritt. Bananskall bør kastes i søpla – ikke sklis på. Så finnes det visse unntak da, som her.

For det viser seg at det å bruke slapstickhumor til å spøke med virkeligheten, kan være utrolig morsomt. Spesielt når det gjøres på så gjennomført og intelligent vis som Armando Iannucci gjør i filmen om Stalins død.

Mørkemannen Josef Stalin har trolig sluppet litt billig unna.

Det å behandle hans død, og den påfølgende stolleken for å utpeke hans etterfølger, som en farse, er derfor vel fortjent. Til sammenligning med Tarantinos «Inglourious Basterds» er nok denne nærmere virkeligheten, men fortsatt like overdrevet i sine virkemidler.

Armando Iannucci er kjent for å ta et satirisk grep på politikken med blant annet «Veep», hvor det er amerikansk politikk som står til hoggs.

Det ser visuelt fantastisk og, ikke minst, dyrt ut. Fra første scene, som utspiller seg under Radio Moskvas live-opptak av en Mozart-konsert, kan man komme i fare for å tro at dette er James Camerons tolkning av historien. Denne illusjonen brytes derimot ganske kjapt. Med flere tøysegrep som andre filmskapere garantert aldri ville tatt i bruk. Det hadde eksempelvis ikke tatt seg ut om Jack tisset seg ut på dødsleiet i «Titanic»? Illusjon er for øvrig et nøkkelord i beskrivelsen av filmen.

HVEM SKAL TA OVER? Etter at Stalin død oppstår en intern maktkamp om hvem som skal ta over makten.  
        
            (Foto: NICOLA DOVE/SELMER MEDIA)

HVEM SKAL TA OVER? Etter at Stalin død oppstår en intern maktkamp om hvem som skal ta over makten.   Foto: NICOLA DOVE/SELMER MEDIA

Et av regissørens smarte virkemidler er å underbygge at dette er en film og ikke et forsøk på å gjenspeile virkeligheten. Uten sammenligning for øvrig kan man dra paralleller til eksempelvis filmversjonen av «Jesus Christ Superstar». Sistnevnte starter med at skuespillerne tar på seg kostymene og begynner iscenesettelsen av Jesu siste dager. Dette skjer ikke i denne filmen, men skuespillernes individualitet og personlige egenskaper skinner gjennom rollene de spiller.


Her snakker alle skuespillerne med ulike engelske aksenter, har sine vante fakter og synes i rollen sin. Det bærer ingen tvil om at det er Steve Buscemi som har tatt på seg et kostyme for å gå inn i rollen som Nikita Khrusjtsjov og at dette er iscenesettelse, ikke et forsøk på å være et troverdig vitnesbyrd fra virkeligheten. Heldigvis.

Året er 1953. Josef Stalin dør etter et angivelig hjerneslag. Da starter kampen om å ta over makten og noen er mer kløktige enn andre på veien dit. Dette byr på flere morsomme sekvenser, blant annet når Khrusjtsjov (Buscemi) ankommer sin døende sjef med dressen utenpå pysjamasen eller hvordan Jeffrey Tambor (kjent fra blant annet «Arrested Development») tolker Malenkov som en forfengelig fjott med korsett.

IKKE GODT MOTTATT: Russland nekter å vise

IKKE GODT MOTTATT: Russland nekter å vise "The Death of Stalin". Fra venstre: Vyacheslav Molotov (Michael Palin), Georgy Malenkov (Jeffrey Tambor), Stalins sønn Vasily (Rupert Friend), Nikita Khrushchev (Steve Buscemi) og Lavrenti Beria (Simon Russell Beale).   Foto: NICOLA DOVE/SELMER MEDIA

Russland har – ironisk nok – gått så langt som å forby filmen. #jesuisarmando. Det er naturligvis helt latterlig. Dette er en tøysefilm, og den hadde ikke vært mulig å lage dersom man ikke skulle ta seg noen, eller mange, friheter når det kommer til å «gjenfortelle» historien. I en tid hvor både den historiske og nåværende maktfordelingen i Russland og mange andre land fortjener satire og skråblikk er nok denne filmen mer aktuell enn noensinne.

iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.