I 1994 og 1995 skjedde det noe helt fantastisk på norsk TV. Gjennom 17 episoder av NRK-serien «Vestavind» fikk du et innblikk i hvordan norsk bygde- og byliv gikk for seg fra andre verdenskrig og fram til 1972.
Dette ble fortalt gjennom livet til fire familier som var knyttet sammen på ulikt hvis. Selv om utgangspunktet kom fra den danske serien «Matador» var manusarbeidet nokså unikt, i alle fall i norsk sammenheng.
TV-slavens utvalgte: Her drikker husmoren seg drita og blotter brystene
Forfatterne Norvald Tveit (bondefamilien), Kjartan Fløgstad (industriarbeiderfamilien), Lars Saabye Christensen (rikmannsfamilien) og Torill Thorstad Hauger (arbeiderklassefamilien) skrev manuset til hver «sin» familie. Siden ble det hele «sydd sammen» av Per Bronken, som også regisserte store deler av serien.
En artig digresjon er at Bronken er født i Tromsø og også regisserte NRK-dramaene «Offshore» og «Soria Moria».
Serien starter på det fiktive tettstedet Lovranger på Vestlandet. Her heiser familien Nedrebø flagget på bondegården for å feire at krigen endelig er over. I gledesrus ender bondedattera Agnes (Hildegun Riise) opp med «å ha seg» med marinesoldaten Georg Ahlsen (Bjørn Skagestad, for øvrig maksikjekkas på denne tiden).
Ahlsen, rikmannssønnen fra Frogner, er ikke kjent for å være lenge på ett sted og er hvileløs av natur. Når denne «one night standen», fører til at Agnes blir gravid, skjønner vi at det byr på utfordringer for den unge jenta.
TV-slavens utvalgte: Serien som får deg til å rope «hurra» for flerkoneri
Dette er en real krønike hvor du blir kjent med rollefigurene over flere år, gjennom opp- og nedturer, samtidig som man ser hvordan samfunnet preger alt fra økonomi til sosiale holdninger. I tillegg er det, til stor glede for seerne, en god dose kioskromantiske sekvenser med mange store følelser, sorg og dramatikk.
Ofte i norske drama, både i filmer og TV-serier, virker det som replikkene ikke hører hjemme i munnen på skuespillerne som sier dem, noe manusforfatterne først og fremst skal lastes for.
I tillegg bærer dramaet til tider preg å være mer «teater på film» enn film i seg selv. I «Vestavind» opplever man også det, spesielt sistnevnte. Likevel kler denne spillestilen historiefortellingen mye bedre enn i eksempelvis en krimserie som «Mammon».
Nevn én norsk skuespiller som jobbet på 90-tallet. Sjansen for at vedkommende har en større eller mindre rolle i «Vestavind» er gigantisk. Her virker det som skuespillerensemblene til både Nationaltheatret og Det Norske Teatret er satt i arbeid.
Jeg nevner i fleng: Sven Nordin i rollen som breial arbeiderkar i Oslo, Dennis Storhøi som har kommet seg ut av fangedrakten fra «Kamilla og tyven» og ordna seg glatt vestkantsveis, og forhenværende teatersjef ved HT, Iren Reppen, som ung hippie, og ikke minst Wenche «diva og medmenneske» Foss som gamlemor Nedrebø.
Flere av rollefigurene er smålig stereotypiske og de av dere som reagerer på Ane Dahl Torps trønderdialekt i «Heimebane» kommer til å rive dere i håret av de ulike dialekttolkningene her.«Vestavind» er først og fremst et historisk, norsk dokument som forteller om de ulike epokene vi beveget oss gjennom i etterkrigstida. I tillegg er det også til stor glede og underholdning for dem som er over gjennomsnittlig interessert i film og teater, da det gis et innblikk i hvem som preget scenen og filmen på denne tiden og hvordan ting da ble løst på.
Det kan til tider få deg til å riste på hodet, og noen ganger ler man mer av enn med, men hva gjør vel det? Denne 17 episoder lange historietimen er ren nytelse. Kos deg, alt ligger strømmeklart på NRK Nett-TV.