Filmen starter med at Deadpool, eller Wade Wilson (Ryan Reynolds) som han egentlig heter forsøker å ta sitt eget liv ved å sprenge seg selv i filler. Fra første forrige «Deadpool»-film vet vi at dette er lettere sagt enn gjort. Som en del av «X-men»-universet gikk han, etter å ha bli diagnostisert med dødelig kraft, gjennom en mutasjonsprosess, som gjør at han tåler så å si alt av smerte, skader, ja og drap. Det er hans superheltkraft.
Vi beveger oss tilbake i tid og får raskt fortalt bakgrunnen for selvmordsforsøket. Videre introduseres vi for en rekke karikerte superhelt- og mutantfigurer.
De siste årene har det blitt vanlig for superheltfilmer å tulle med, og ironisere rundt sin egen sjanger. Dette gjelder spesielt filmene fra Marvel-universe. Christopher Nolan «Batman»-filmer fra DC-universet er i den helt andre enden av skalaen, med gravalvor og et overliggende mørke gjennom samtlige tre filmer.
«Deadpool» er ekstremt ironiserende vedrørende sin egen tilstedeværelse, så mye at det til tider blir litt irriterende. Fra den pompøse åpningslåten – ironisk nok – sunget av Céline Dion, til siste scene gjør filmen narr av seg selv og verden den befinner seg i. Mye av dette har med Ryan Reynolds å gjøre.
Mer enn hos noen annen superhelt skinner skuespilleren så godt gjennom rollefiguren i denne filmen. Reynolds er Deadpool. Ikke bare det faktum at Reynolds i «toeren» har vært med å skrive manus, men gjennom hele filmen tas det flittig i bruk metafiksjonelle grep for å underbygge det faktum at dette «bare er tull og tøys», og ingen virkelighet.
Regissør David Leitch
har vært opptatt av å bryte den «fjerde veggen», i likhet med i forrige film. Her snakker tittelrollen titt og stadig til publikum via kameraet. Det er tydelig at vi spiller på «lag» med ham, og at det er kun vi og han som vet hvor «teite» de andre er som faktisk tror at det som skjer er seriøst. Bare det å sette Josh Brolin i rollen som Cable, rett etter at han har spilt skurken Thanos i «Avengers:infinty war», for å så kalle han *ved en feil* for Thanos er et levende eksempel på hvor tøysete denne filmen er.
Jeg er enig med at det å bruke ironisk distanse og å bryting av den fjerde veggen er lure grep for å gjøre superheltsjangeren spiselig for flere.
Det kan likevel bli litt vel slitsomt i lengden, da hvert eneste øyeblikk man lever seg inn i blir brutt opp. I tillegg blir Deadpool han der litt slitsomme kompisen din som du er litt usikker på om tuller fordi hen er morsom eller på grunn av sin egen usikkerhet. Renholds kunne derfor med hell gjort seg selv litt mer «usynlig» i filmen.
Som Deadpool selv sier så er dette en familiefilm for voksne barn, med en sort form for humor.