Jeg skal bare avklare en ting først som sist, noe som trolig vil få Star Wars-fansen til å kappe hodet mitt av med lasersverd: De foregående Star Wars-filmene har stort sett ikke begeistret meg nevneverdig.

De tre første filmene som ble spilt inn, forsøkte å se, uten å komme meg gjennom. Likevel, jeg har sett et par av dem som har kommet i løpet av de siste årene, og franchisen har vokst på meg. Såpass skal jeg innrømme. Fram til nå.

«Endelig!» tenkte jeg da jeg skulle se «Solo: A Star Wars Story». Via traileren og forhåndsomtaler, så dette ut til å være et forfriskende, morsomt og litt selvironisk tilskudd til det smått gravalvorlige og selvhøytidelige Star Wars-universet.

Noe jeg lenge har tenkt at det er et enormt behov for. Han Solo vet jeg har glimt i øyet – og med nye og tidsaktuelle skuespillere kunne dette være redningen. En fin måte å revitalisere filmserien for nye publikummere. Filmen begynner slik og skaper forventninger deretter, likevel skuffes jeg sakte, men sikkert. Det er ikke folkene foran kamera sin feil.

Alden Ehenreich som spiller Han er langt fra så «kul» som sin forgjenger Harrison Ford, men han fremstiller en varm, lun og sjarmerende Han, som på tross av sine feiltrinn alltid prøver å gjøre det «rette», på sitt vis. Emilia Clarke, kjent for de fleste som Daenerys Targaryen fra «Game of Thrones», fremstiller en søt, men overraskende lite «bad ass» Qi’ra.

For dem som har sett nevnte TV-serie vet man at hun har det i seg. Det har derimot ikke regissør Ron Howard («A Beautiful Mind», «Apollo 13») klart å benytte seg av. Det er for øvrig ganske mye gull Howard har i regisekken, han klarer bare ikke å bruke det på riktig måte.

I stedet synes Howard at det er lurt å bruke altfor mye tid på lange kamper, «nå skal vi kjøre Millenium Falcon»-scener og hendelser hvor gjengen vi heier på blir stoppet av det ene obskøne vesenet etter det andre.

Scener jeg har sett tusen ganger før i alle slags «science fiction»-filmer, inkludert de tilhørende denne filmserien. Her har de selveste Woody Harrelson for hånden, en fantastisk skuespiller som ofte klarer å stjele scenene han spiller i (bortsett fra mot Frances McDormand i «Three Billboards Outside Ebbing Missouri») uten å la han få lov til å skinne slik han skal. Tro meg, Harrelson prøver, men han får ikke den tiden som trengs.

Med nesten to timer og 15 minutter med spilletid er Howards største problem prioriteringen av tid. Selv med en så lang film, og så mye godt materiale, klarer han å dra ut de aller lengste og kjedeligste partiene av filmen, i stedet for å gi rom og tid til det som fungerer.

Det resulterer i at filmen, som kun i små øyeblikk er underholdende, blir en av mange yre rom-filmer som ender i glemmeboka hos undertegnende. Jeg har altså fortsatt til gode å bli gledelig overrasket over en Star Wars-film. Kanskje jeg bare skal gi opp hele greia?