«Love, Simon» er på alle måter en typisk tenåringskomedie som utspiller seg på en high school ett eller annet sted i USA: vennegjengen spiser lunsj i skolekantina, møtes ved skapene imellom timene, drikker seg fulle på hjemme alene-fester, og ligger på magen i senga på rommet og videochatter med hverandre på mobilen – men det de alle er mest opptatt av er selvsagt kjærlighet.
Det som skiller denne filmen fra resten er at hovedpersonen her en homofil gutt.
Det perfekte livet i skapet
Simon (Nick Robinson) er 17 år og går siste året på Creekwood High School. Han har det perfekte liv: vakre og empatiske foreldre som spiser frokost mens de snakker om hva dagens viktigste måltid bør inneholde for å redusere risikoen for type-2 diabetes mens de drikker håndbrygget kaffe til frokost i et sedat morgenritual som får det til å se ut som om det er søndag morgen hver eneste dag. Simon har også en håndfull kjempegode og glade venner med nok dybde til å slenge fra seg vittige replikker, samt diskutere livets store spørsmål.
Livet er helt strøkent, bortsett fra at Simon har en stor hemmelighet: han er homofil.
Hjertesukk
Startskuddet for historien om Simons vei ut av skapet, får vi da en anonym gutt ved skolen legger ut et innlegg på nettstedet CreekSecrets. Gutten kaller seg Blue og kommer med et hjertesukk om hvor vanskelig det er å være homo, men ikke kunne dele det med noen. Simon lager en ny e-postkonto og de to forelsker seg i hverandre mens de sender e-poster fram og tilbake, på lignende vis som da Tom Hanks og Meg Ryan gjorde det for voksne i e-postens første leveår i «You`ve Got Mail» fra 1998.
Som i den 20 år gamle e-post-klassikeren skal selvsagt forholdet ut av det virtuelle rommet og inn i virkeligheten. Får Simon selv velge når han skal komme ut av skapet, eller blir døra åpnet fra utsiden?
Glatt, men lett å like
Amerikanske tenåringskomedier er lette å like: de er solid bygde skip som flyter godt, og så handler de om ei tid i livet som de fleste kinogjengere enten står midt i eller har vært gjennom. Filmer om unge homofiles vei ut av skapet er heller ikke ukjent, men dette er første gang Hollywood lager en versjon som er finjustert for å treffe kinopublikum over hele verden. Dermed er den både veldig viktig fordi den når ut til så mange flere enn for eksempel «Call Me By Your Name» (2017) som tar opp samme tematikk, men også svakere enn sistnevnte fordi den er så blankpolert. Der «Call Me By Your Name» klarte å etablere flere lag av vanskelige følelser som filmen jobbet seg igjennom, er det meste i «Love, Simon» ryddig og tilrettelagt, og de to filmene forholder seg til hverandre som henholdsvis gatene i sentrum og gulvet på Jekta: det er kanskje mer folk på Jekta, men det er mer sjel i sentrum.