Det finnes mange TV-serier som er fryktelig seige. De det tar tid å komme inn og hvor det å komme inn i historien krever sitt av en stakkars TV-titter. «Westworld», «House of Cards» og «Game of Thrones» er alle serier jeg måtte «jobbe» meg inn i, men som jeg likevel endte opp med å like godt.
«Pose» er ikke slik. Tvert imot. Fra første dansetrinn drar du raskt inn i et univers fylt med sterke farger, vakre mennesker, «snappy» replikker og fantastisk musikk.
Handlingen utspiller seg i New York. Året er 1987 og klasseskillet er gigantisk. Samtidig som Wall Street-kulturen står sterkt på overflaten, er det en undergrunnsbevegelse som kjemper for overlevelse og for å få lov til å være seg selv. Vi får et innblikk i begge disse universene – og hvordan de flettes inn i hverandre.
I undergrunnsverden er mange i LHBT-miljøet (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), spesielt blant afro- og latinamerikanske, en del av «Ball»-kulturen. Her konkurrerer man ved gå og danse – på en slags catwalk – under ulike temaer, vanligvis i drag. Her møter vi Blanca Rodriguez (MJ Rodriguez).
Hun er en del av House of Abundance, ledet av den karismatiske og manipulerende Elektra Abundance (Dominique Jackson). Da Blanca diagnostiseres med HIV bestemmer hun seg for å leve ut sin drøm og starte sitt eget «hus» – «House of Evangelista». Hennes første rekruttering blir 17-åringen Damon (Ryan Jamaal Swain), som rømmer til New York for å leve ut drømmen om å bli danser.
Lenger opp i byen, nærmere bestemt Fifth Avenue og Trump Tower, blir vi kjent med Stan Bowes (Evan Peters). Han har sin første dag på jobb for selveste Donald Trump (selv om vi foreløpig ikke ser noen spille rollen som han) – og må lære seg å leve livet deretter med raske biler, dyre klokker, hummer og Champagne. Så blir han kjent med Angel (Indya Moore) og de to verdenene vikles inn i hverandre.
Ryan Murphy er hjernen bak «Pose». Han står bak blant annet «Nip Tuck», «Glee», «Feud» og «American Horror Story». Murphy tar ofte i bruk sterke fargepaletter og mye teatralitet kombinert med musikk i sine TV-serier, hvorav dette ikke er noe unntak. Ofte er det lengre passasjer uten dialog, men med fantastisk musikk – og gjerne også dans, som gir en ekstra dimensjon til programmet.
Soundtracket er utrolig bra – og selv om han tar i bruk velkjente sanger som «Running Up That Hill» med Kate Bush, «It´s Raining Men» eller noe med Chaka Khan og Donna Summer klarer han kunststykket ikke å la hitlåten stjele oppmerksomheten fra det som foregår på skjermen. Noe eksempelvis filmen «Suicide Squad» ikke klarte.
Selv om «Pose» ofte er sosialrealistisk på mange vis, klarer Murphy likevel å finne det glamorøse og vakre i scenene, akkurat som rollefigurene selv gjør når livet går imot dem. På rollelisten er de fleste selv fra LHBT-miljøet, noe som gir en sterk og realistisk dimensjon til de ulike rolletolkningene. Foreløpig er det kun sluppet to episoder på HBO Nordic, men det kommer en ny episode hver mandag.
Det er bare å leve seg inn i dette fascinerende universet.
