Jeg ville først ikke se det. Er det noe jeg virkelig ikke kan fordra så er det skrekkfilmer, både det å bli skremt og overnaturlige ting.
Nå er ikke TV-serien «Black Mirror» rendyrket science fiction eller skrekk, men den har så mange skremmende elementer at det kunne likeså gjerne verdt det. Likevel, jeg gjennomførte – og det er en av de aller beste TV-opplevelsene jeg har hatt.
«Black Mirror» består av fire sesonger og totalt 19 episoder, eller filmer, som vil være en mer korrekt benevnelse. Hver eneste episode står sterkt alene og du trenger ikke se de i kronologisk rekkefølge. Du må ikke engang se alle, bare de beste, men de er det for øvrig også ganske mange av.
Episodene tar på hvert sitt unike vis for seg hvordan teknologien som allerede eksisterer og som «muligens» kommer i fremtiden vil prege oss som mennesker.
De ulike historiene, skapt av unikumet Charlie Brooker, utspiller seg stort sett i nær fremtid og viser oss at den kan bli mørk dersom vi ikke er på vakt, med tanke på hva teknologi og digitalisering gjør med oss.
Et eksempel på dette er episoden «Nosedive» fra sesong tre. Premisset for handlingen er hvordan folks respons på hverandre i sosiale medier har en direkte effekt på livet vårt, i enda større grad enn det har i dag. Får du mange «likes», vil du få et bedre liv.
Det får rollefiguren Lacie, spilt av Bryce Dallas Howard (hun i de nye «Jurassic Park»-filmene) kjenne på kroppen. Manuset er skrevet av Michael Schur, som blant annet har vært med på å lage «The Office» og «Parks and Recreation», og Rashida Jones, som i tillegg til å være dattera til Quincy, også er kjent for å være med i sistnevnte serie.
En annen fascinerende episode er «San Junipero», også denne fra sesong tre, den aller beste sesongen. Denne episoden skiller seg i form og premiss fra mange av de andre episodene, uten at jeg skal røpe for mye. Ja, jeg kan egentlig ikke si så mye mer enn det. Bare se den.
Noe av det aller mest interessante med denne serien er hvordan den klarer å skape nye problemstillinger og vinklinger knyttet til hverdagen vår.
Du må aldri «tro» at noe kommer til å skje, for er det noe Brooker kan, er det kunsten å overraske uten at det blir så gærent at det går av hengslene.
På tross av sjangeren, så føles det mange ganger fryktelig virkelig – og ikke minst enkelt å relatere seg til. Det gjør at selv den fjerneste episode, med det mest absurde premisset, oppleves som nær.
I tillegg er det underholdende, og hver og en episode skiller seg fra hverandre – ikke bare i innhold, men også i form, sjanger og gjennom virkemidler. Her er det noe for enhver smak, bortsett fra de av dere som er ute etter å få seg en latter. Da ville jeg unngått akkurat denne serien.
Dersom du ikke har all verden med tid, kan du til nøds prioritere å se kun de aller beste episodene, utover de allerede nevnte. De er som følger (i kronologisk rekkefølge):
• «The National Anthem» (sesong 1)
• «Be Right Back» (sesong 2)
• «Shut up an dance» (sesong 3)
• «USS Callister» (sesong 4)
• «Black Museum» (sesong 4)
Alt ligger på Netflix.