TV-SLAVENS UTVALGTE:

En hyllest til verdens beste TV-serie

Noen ting fortjener å hylles om og om igjen. Det gjelder i aller høyeste grad verdens beste TV-serie: «Sex and The City».
KAN SE LITT AV ALLE I OSS SELV: Fra venstre Charlotte (Kristin Davis), Carrie (Sarah Jessica Parker), Miranda (Cynthia Nixon) og Samantha (Kim Cattrall) har alle satt preg på både 90-tallet, 2000-tallet og nåtid. Foto: HBO 

KAN SE LITT AV ALLE I OSS SELV: Fra venstre Charlotte (Kristin Davis), Carrie (Sarah Jessica Parker), Miranda (Cynthia Nixon) og Samantha (Kim Cattrall) har alle satt preg på både 90-tallet, 2000-tallet og nåtid. Foto: HBO 

I forbindelse med seriens 20-årsjubileum dro store magasiner, aviser, Instagram-kjendiser og andre kjendiser den inn i søkelyset igjen. Faen også, tenkte jeg. Hvorfor kastet jeg meg ikke på «vi som elsker «Sex and The City»-toget (heretter kalt SATC) og skrev en hyllest da de hadde bursdag? Vel, jeg gjør det nå.

6. juni 1998 ble verden et litt bedre sted å være. Fire kvinner vandret på høye hæler inn i livene til mennesker verden over og forandret oss for alltid, noe den fortsetter å gjøre den dag i dag. Ikke bare forandret serien livene til folk fordi den var så velskrevet, velprodusert og fullkommen som underholdningsobjekt, men fordi den viste kvinner på en måte ingen andre hadde gjort før dem.

TV 3 begynte å vise serien det året jeg fylte ni. På den tiden så jeg vanligvis på TV i stuen, og når du er barn er det å se sex på TV noe av de flaueste som finnes, dersom du er sammen med mamma og pappa. Derfor måtte serien vente til jeg ble eldre, men det tok ikke mange år før jeg ble oppslukt. Jeg kunne ikke bli voksen fort nok og bli som dem. De var mine forbilder da, og de er mine forbilder nå. Bare det faktum at jeg fortsatt er yngre enn de var i sesong én, gir meg indre eufori.

Og jeg kunne ikke bedt om bedre forbilder. Mange vil ikke anerkjenne dette aspektet ved serien. Kaller de overflatiske og besatte av menn. Tøys. Tror de det er mannfolkene TV-serien dreier seg om, har de misforstått totalt. Dette er først og fremst en historie om damer, og om vennskap og om kjærlighet – til seg selv og andre. Ting som er naturlige deler av de fleste menneskers vanlige liv.

Og så må vi anerkjenne serien som feministisk. Ikke bare var de fire selvstendige og økonomisk uavhengige damer, men de gjorde underverker for kvinners seksualitet.

LUKSUS OG FØLELSER: Kvinnene i «Sex and The City» levde liv mange av oss drømmer om, men også kan minne om våre egne. Foto: HBO. 

LUKSUS OG FØLELSER: Kvinnene i «Sex and The City» levde liv mange av oss drømmer om, men også kan minne om våre egne. Foto: HBO. 

Før 6. juni 1998 var det å se ikke-seksualiserte kvinnekropper – altså en pupp som ikke er på skjermen for å opphisse – en sjelden vare. Bare det å se kvinner snakke om å ha sex, som noe enkelt og forgjengelig, samtidig som de spiste pai, bidro til å endre hvordan kvinner ble oppfattet. Det beste av alt var at ingen i serien snakket om at de snakket om nettopp de tingene.

De normaliserte også det å bruke en vibrator. I en episode i første sesong droppet til og med «pripne» Charlotte avtaler fordi hun lå hjemme og hadde seg med seg selv ved kyndig hjelp fra «the Rabbitt». I kombinasjon med muligheten til netthandel, bidro SATC til at det i 1999 ble solgt en million vibratorkaniner på ett år.

Da Samantha fikk himlende slutshame-øyne fra sine venninner var svarene hennes så gode at de står igjen som Memes og Giffer over hele verdensveven. Hun tillot det ikke rett og slett. Når hun *spoiler allert* dumper sin fantastiske, kjekke og kule kjæreste i SATC-filmen, gjør hun det med setningen «I love you, but I love me more». Enkelt og greit.

Carrie lever svært fett av å skrive en sex- og samlivspalte i New York Times. Jeg må derfor innrømme at jeg ble litt skuffa da jeg tittet ned på arbeidskontrakten min hos iTromsø og fant ut at man ikke kunne skrive en sak i uka og få lønn som betalte en fet leilighet og tre, fire par Manolo Blahnik-sko i måneden.

Likevel, det er et av få aspekter som ikke er «ekte» med denne TV-serien. For selv om hovedpersonen selv, ja altså Ms. Bradshaw, om noen skulle være i tvil, tidvis er så teit og fjollete at det er til å bli klin kokos av, så er hun menneskelig. Et sårbart menneske som begår feil, tar dårlige valg og som må lide for det etterpå.

Miranda er likevel for mange den aller mest gjenkjennelige. Ambisiøs, men sårbar. Avslappet, men steinhard. Kanskje den minst glamorøse av de fire, men likevel den som kanskje får den aller lykkeligste slutten når serien ender.

For naturligvis er «SATC» inspirerende når det gjelder mote, mat- og drikkevaner og vil nok for alltid kunne fungere som en slags pulserende New York-guide for alle som er interessert i det ovennevnte. Likevel er disse aspektene sekundære. «SATC» er en serie som tar kvinner og mennesker på alvor, og vil for meg alltid være en venn jeg gjerne inviterer inn i stua mi, om og om igjen.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.