De siste årene har «True Crime» som sjanger bare blitt større og større. Både filmer, TV-serier og podkaster tar for seg faktiske hendelser og bygger de opp som en kriminalhistorie som hører fiksjonen til. Stort sett ender de ikke med noen konklusjon, men du har fått nærmere innblikk og lært noe nytt om en sak på underholdende vis.
Det å skape underholdning av andres død og elendighet har vært diskutert opp og i mente, men jeg mener personlig at det er greit så lenge det gjøres med verdighet og respekt for sitt materiale. «The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst» skiller seg litt fra denne oppskriften.
Rulleteksten kommer. Siste scene i siste episode er akkurat ferdig og igjen sitter jeg med hjertebank og et dumt, måpende fjes. «Hva var det jeg nettopp så», tenker jeg. «Er dette faktisk virkelig»? Hadde det vært en VHS ned et cover hadde jeg lest på baksiden to ganger, men jeg tar opp telefonen og Googler.
LES OGSÅ: Snobbete fjernsynsteater
Klok av skade er dette noe jeg naturligvis gjør etter å ha sett serien ferdig. Det viser seg at dette er virkelig. Dette er ikke skuespill og fiksjon, men det som har utspilt seg foran meg på TV-skjermen er faktisk dokumentasjon av et virkelig menneske og virkelige hendelser.
Så utrolig er «The Jinx». Jeg skal ikke røpe noe som helst, bortsett fra at den handler om livet til den sinnssykt rike eiendomsmogulen Robert Durst. Han har levd litt av et liv for å si det sånn. For at du skal få den ultimate «True Crime»-opplevelsen så må du bare holde deg unna alle søkemotorer og ikke snakke med noen andre som har sett den, før du har sett den ferdig.
Naturligvis er regissør Andrew Jarecki meget heldig med sitt subjekt. Durst er som dratt ut av et eventyr. Likevel er det ikke bare subjektet som gjør serien, også måten innholdet og personen er presentert på. Med det faktagrunnlaget de har, kunne de lett ha laget noe overdrevet «sensasjonelt», brukt virkemidler som ikke bør tas ut av fiksjonsverden og blåst opp det som er historiens største klimaks.
Det skjer ikke. Jarecki klarer å holde på spenningen fra første sekund, men er nøktern i musikkbruk og underbygger påstander og historie med grundig research og troverdige faksimiler. I tillegg hjelper det at samtlige kilder (med tre unntak) er førstehåndskilder og at hovedpersonen det gjelder selv stilles til veis og intervjues.
Vanligvis er jeg ingen stor fan av sceniske rekonstruksjoner i dokumentarer, altså at ulike hendelser og scener gjenskapes med skuespillere. Det blir ofte overflødig fordi det ser billig ut og blekner mot større og mer kostbare produksjoner som faktisk lager gode dramatiseringer av historiske hendelser. Her funker det likevel uten å bli «kleint», men gir heller en innsikt man ikke ellers ville fått uten dem.
Samtlige seks episoder ligger ute på HBO Nordic, og det er bare å advare deg mot heftige cliffhangers som gjør det umulig å slutte og se. Sett av helgen og la deg begeistre, fascinere og sjokkere.