Da «Mamma Mia» kom i 2008 var det veldig mange som lot seg begeistre, undertegnende inkludert.

Min begeistring var så stor at jeg så filmen flere ganger på kino, hvorav en av disse var under en karaokevisning på Jessheim kino. Hvor alle, unntatt meg og mitt følge, forlot kinosalen underveis.

Filmen tjente over 650 millioner dollar og ble elsket av mange. Det var den ultimate mor-datter-film hvor man kunne pleie sin kjærlighet for Abba og platåsko.

Utrolig, men ventet, var det kritiske røster til filmen. De satte spørsmålstegn ved hvordan kvalitetsskuespillere som Meryl Streep og Stellan Skarsgård kunne nødverge seg til å stille opp som tøysekopper og tralle foran kamera i slengbukser.

Hvordan kunne selveste James Bond (Pierce Brosnan), som egentlig ikke kan synge, takke ja til å spille en avdanket Don Juan i en musikal?

Jeg forsvarte filmen. Sa den var oppløftende og hyggelig hvor castet garantert har hatt det morsomt. At det ga en ny dimensjon til skuespillerne at de tillot seg å bevege seg ut av komfortsonen og drite seg ut.

Selv om «Mamma Mia» aldri var min favorittfilm, var den sjarmerende, fin og underholdende. De burde stoppet på topp. Som et lykkelig minne man kan dra fram på vorspiel og søndagskvelden med familien.

Tydeligvis hadde de det så morsomt på den greske øya at de bestemte seg for å «go again». Det burde de ikke ha gjort.

Meryl er død. Eller, Donna som rollefiguren heter. Meryl vet bedre enn de andre. Hun vet når nok er nok og har bare en liten gjesteopptreden mot slutten. Datteren Sophie (Amanda Seyfried) nynner på «Thank you for the music» og minnes moren. Sørger, men biter tennene sammen og fortsetter med å drive morens hotell videre.

Samtidig reiser vi tilbake i tid og får vite bakhistorien for det som var handlingen i forrige film. Hvordan Donna som ung (Lily James) reiste ut i verden, traff tre elskere, fikk et barn og startet livet sitt i Hellas.

Ideen om å lage en forhistorie ikke er dum, og historien er søt. Likevel er det noe merkelig med at Donna i nåtid er død, og vi får aldri vite hvorfor.

Folk er i sorg, men blir i bedre humør av sang og dans, samtidig som vi i publikum bare blir forvirret.

Her har selveste hovedpersonen død også gjøres det narr av at venninnen hennes Rosie (Julie Walters) gråter?

Det er mye som ikke gir mening. Historielinjen er rotete, og det ser ut til at situasjoner og relasjoner kun er skapt for at de på slutten av filmen kan bryte ut i sang, sammen.

Noe jeg vanligvis er den første til å rope hurra for, men ikke denne gangen. Her er det mange som bør ha fylleangst for å ha tatt turen til den greske øya, atter en gang.

Det gjelder skuespillerne, regissøren og ikke minst Abba. For i stedet for å grave litt dypere i deres vide og fengende sangkatalog gjenbrukes mange av låtene fra forrige film. Hvorfor har de ikke med «Summer night city» eller «Under attack», to knallgode låter som ble ofret til fordel for å gjenbruke gørrkjedelige «I have dream», igjen og igjen.

«Mamma Mia: Here We Go Again», kan jeg ikke forsvare – og i motsetning til forrige gang vil jeg få fylleangst om jeg skulle se denne igjen.