Jeg hadde sett for mye på «Handmaids tale». Den ene jævlige lidelsen etter den andre, i en ond sirkel som aldri ser ut til å stoppe. Tungt, grusomt og deprimerende på alle mulige måter.

På samme tid fulgte jeg med på «Westworld». Etter hvert som jeg kom lenger og lenger inn i labyrinten av sesong to, mistet jeg proporsjonalt mer og mer empati med rollefigurene.

Derfor kom jeg til et punkt hvor jeg engasjerte meg for mye i Junes stadige grusomme prøvelser og brydde meg for lite om Dolores og alle de andre robotenes fremtid. De kan jo bare repareres.

Jeg var i TV-serie-limbo. Ville ha noe nytt og friskt. Gjerne litt morsomt. Aller helst korte episoder som ikke krever for mye av sitt publikum. Jeg fant «Oslo Zoo».

Norske humorserier har ikke vært min favoritt. Siden «Ut i vår hage» er det lite norsk som har fått meg til å le. Eller i det minste trekke på smilebåndet. Men i det siste har situasjonen bedret seg. Først med fantastiske «Vikingane» og nå med denne.

Sistnevnte er ikke en rendyrket komedie, men beveger seg heller litt over i den mer absurde og underfundige humoren som også preger amerikansk TV for tiden. Hvor drama og komedie glir hårfint over i hverandre, og ofte de mest tragiske scenene står igjen som de aller mest morsomme. Det er fryktelig forfriskende.

I tillegg så er det stort sett helt nye fjes. Skuespillere vi aldri har sett før og som bringer noe nytt til torgs. Det er nye dialekter og nye steder og sider av Oslo vi ikke har sett tidligere.

Bare det faktum at serien kunne foregått hvor som helst i verden, ikke bare i Oslo, er revolusjonerende i seg selv, når det kommer til norske TV-serier.

Amir (Amir Asgharnejad) sliter med å få seg en relevant jobb etter endte studier i sosialantropologi. Det gjør at han ikke har råd til å betale for leiligheten han deler med kjæresten Cecilie (Eline Grødal).

For ikke å miste dama (og leiligheten), bestemmer Amir seg for å bli Uber-sjåfør med farens bil. Dette i hemmelighet, da han lyver til omverden om at han har fått seg utdanningsrelevant jobb på Blindern.

Likevel, historien til Amir er bare bakteppet for det som foregår. I løpet av de åtte episodene møter vi flere ulike Uber-passasjerer som virkelig viser seg fra sine verste sider.

Den krevende kommende bruden som har tidenes jævligste utdrikningslag, arrangert av en lite entusiastisk venninne. Kjæresteparet som krangler om bagateller, hvorav den ene går drastisk til verks for å bevise at han har rett og generelt andre merkelige, rare og kjipe folk.

Alt dette er med på å skape et absurd, men likevel gjenkjennelige univers, som er lett å le av og med.

Det er tydelig at serieskaper Øyvind Holtmon er inspirert av amerikanske komiserier som «Master of None» og «Louie», hvor hovedpersonene har en tendens til å ramle opp i merkelig situasjoner og møte rare mennesker.

Rollefiguren Amir er ikke i like stor grad som hovedpersonene i nevnte serier «morsom», men fungerer desto mer som våre øyne i denne rare verden vi bor i. Dette er et grep som fungerer godt og man føler hele tiden at man fra sofaen spiller på lag med Amir.

Vil du se en lettbeint, TV-serie i sommer, er denne norske godbiten å anbefale. Samtlige episoder ligger på NRK Nett-TV, og ble fra 18. juli sendt på lineær TV.