Jeg har alltid likt danske filmer og TV-serier. Jeg føler vårt naboland i sør har knekt koden for hva folk vil se, og de får også internasjonal anerkjennelse for det. Det være seg action, thrillere, drama eller komedier. Filmer som «Flammen & Citronen» (2008), «Pusher» (1996), og «Jagten» (2012), samt serier som «Klovn» og «Broen» – for å nevne noen – har gått rett hjem hos meg.

Såkalte «enromsthrillere» har imidlertid aldri fenget meg tidligere. Jeg har ikke klart å sette meg helt inn i situasjonen, og følt det på kroppen. «Phone Booth» (2002) og «Buried» (2010) er eksempler på filmer der hele eller store deler av handlingen er satt til kun ett bestemt geografisk sted. I disse tilfellene henholdsvis en telefonkiosk og en kiste. Begge disse filmene har for meg vært en flekk på CV-en til ellers habile skuespillere som Colin Farrell og Ryan Reynolds. Jeg var ikke imponert.

I «Den Skyldige» er handlingen primært satt til en av København-politiets operasjonssentraler. I filmen følger vi kveldsvakten til Asger Holm, en permittert politimann som må jobbe som telefonoperatør i påvente av rettssaken mot ham. Han er ingen helt, det er tydelig fra første stund. Dette er en frekk og smådeprimert mann som helst skulle ønske seg tilbake til patruljebilen. Asger, portrettert av Jakob Cedergren, er for så vidt den eneste personen i filmen med en komplett rollefigur. De andre vil jeg karakterisere som statister.

Filmen starter, og forventningene mine er like lave som hos en familiefar på One Direction-konsert. Først et useriøst anrop til nødsentralens Asger Holm. Så to. Tredje gang er det ekte fare. En kidnappet kvinne tar kontakt. Herfra er jeg bergtatt. Jeg klarer ikke å ta øynene fra kinolerretet. Dette på tross av at det stort sett er det samme vi får se hele filmen. Ansiktet til Jakob Cedergren. Kroppsspråket hans. Pusten. Stillheten. Én PC-skjerm. Lyden av museklikk. Én telefon. Lyden av tastene som presses inn. Desperasjonen vi hører i andre enden.

Rett og slett audiovisuell magi.

Den unge regissøren Gustav Möller klarer å ta det beste av en middelmådighet som «The Taking of Pelham 123», «Phone Booth» og «Buried», og skaper en psykologisk thriller av høy klasse.

Etter å ha sett 87 minutter med en mann som sitter i telefonen, føler jeg for første gang på lenge at en ny film gir meg mer enn hva en TV-serie ville gjort. I tillegg er dette regissørens spillefilmdebut, noe som ikke gjør det mindre imponerende.