Det skal mye til for å imponere meg med en film som kategoriseres som en actionkomedie.
Å blande klønete folk, drap, skyting og kleine one-linere pleier å være oppskrift på katastrofe, og det lages minst ti på dusinet til enhver tid. Kanskje spesielt om sommeren.
Kun Quentin Tarantino mestrer kunsten å kombinere rå vold med humor, da av den mer intelligente og tørrvittige sorten. Som «Inglorius Basterds» i sin helhet er et levende bevis på. Dette handler derimot ikke om en film som kan måle seg med noe av det Tarrantino har laget. Dette handler om en vaskeekte actionkomedie, på sitt verste.
Mila Kunis spiller Audrey, som nylig har blitt dumpet av typen hun møtte for ett år siden, Drew (Justin Theroux). For øvrig møttes de da de diskuterte blant annet «Mambo no. 5», over en jukeboks.
Audreys bestevenninne Morgan Freeman (haha, ja hun heter det), spilt av Kate McKinnon mener at de bare bør sette fyr på tingene hans, ettersom han dumpet henne via en sms og forsvant sporløst.
Akkurat i det de skal til å brenne Drews gjenglemte eiendeler, dukker han betimelig nok opp, da med flere drapsmenn i hælene. Årsaken til dette er at han egentlig er *trommevirvel* spion! Det går ikke så bra for Drew, og han ber Audrey fullføre oppdraget han startet på i Europa. Hun tar med seg Morgan og forviklingene starter.
Herfra blir det bare rot. Da jeg var liten var det ingenting som kunne irritere meg så mye som da Donald Duck eksempelvis skulle pynte juletreet, men så gikk alt galt og all pynten knuste og det ble et salig rot. Donald endte opp sengeliggende med en nisselue på og den julekvelden som så ut til å bli så fin ble fullstendig mislykket. Det gjør også denne filmen, bortsett fra at både starten, midtpartiet og slutten er et salig rot.
McKinnon fungerer tidvis som en slags «comic relieff», men er stort sett bare masete. Det er ikke på grunn av hennes rolletolkning i seg selv, men heller det at situasjonene hun ender opp i er så anmassende og latterlige, at hennes komiske talent blir smør på flesk. Det er synd.
Det samme gjelder for Mila Kunis, som gjennom sine mange år i «That 70s Show» har vist at humor er en sjanger hun takler godt. Her blir hun stort sett stående igjen som et spørsmålstegn i samtlige scener. Hadde de bare fått et bedre manus og instruksjoner å jobbe med, kunne denne filmen i beste fall blitt morsom.
Det er nesten for åpenbart at produksjonsselskapet bak filmen ønsker å kaste seg på etterdønningene av «Oceans 8». Her er likevel figurene mer sammenlignbare med Harry og Lloyd i «Dum og Dummere». På et vis kan det være forfriskende å se kvinneroller i en slik kontekst, men det burde vært løst på en mye mer gjennomført – og ikke minst morsommere måte.
Tullball kan være herlig på kino, men da må det få meg til å le.