TV- og filmbransjens hang til oppfølgere er synlig over hele fjøla: TV-seriene tar jo omtrent aldri slutt lenger, og det siste året har vi sett den ørtende versjonen av blant annet «Mission Impossible», «Jurassic Park» og «Star Wars». Oppfølgertrangen er ikke mindre innenfor animasjonssjangeren, men de siste årene har vi fått noen unødvendige filmer som «Biler 3» og «Grusomme meg 3». Pixars nybrottsarbeid tidlig på 2000-tallet ga penger i kassaapparatene på kinoer verden rundt, og deretter har det strømmet ut nesten utallige animasjonsfilmer av høyst variabel kvalitet.
«De utrolige 2», derimot, er minst like god som forgjengeren - og den var knallbra.
Superkvinne vs. superskurk
«De utrolige 2» kommer 14 år etter originalen, men loser det nye publikummet raskt inn i filmens univers. Mens familien Parr i den første filmen måtte være supre i skjul, settes det i oppfølgeren opp en strategi for å få opphevet forbudet mot superhelter. Styrtrike Winston Deavor og søstera bruker superfamiliens mor – Helen i sivil, Elastika i forkledning – i en medierettet kampanje for å vende opinionen mot loven til fordel for superheltene.
På andre banehalvdel står en superskurk av den samfunnskritiske typen. «Skjermfareren» ønsker verken penger eller ødeleggelse, men er villig til å gjøre alt for å sørge for at superhelteri forblir forbudt. Superskurken retter kritikk mot det moderne forbrukersamfunnet, hvor folk sitter i sofaen sin, spiser chips og passivt ser på TV i stedet for å gå ut i verden og delta i livene sine. Skjermfareren mener det er latskap som gjør at folk vil ha superheltene tilbake, fordi de ikke vil ta tak i noe selv.
Kvinner i førersetet
Bob «Herr Utrolig» Parr blir satt i superheltskyggen når Elastika skal ut og redde verden. Mens mor er ute og slåss mot skurker, må far være hjemme med barna og det er ikke godt å si hvem som har den vanskeligste jobben. Filmen er iallfall morsomst på hjemmebane, og vekker gjenkjennelse iallfall hos undertegnede når Bob kryper rundt på kjøkkengulvet og plukker opp Cheerios-frokostblanding. Det er flere veldig morsomme scener i filmen, som da vi får møte flere andre superhelter som lever i skjul, og en eldre mann presenterer seg som superhelten Refluks, altså «halsbrann», og sier at han er usikker på om det er snakk om superkrefter eller en medisinsk tilstand. Den morsomste karakteren er imidlertid utvilsomt babyen Jack-Jack, som i denne filmen får sine egne superheltkrefter. Som ellers når babyer lærer seg noe nytt, så har han veldig dårlig kontroll på kreftene som plutselig slippes løs i ham: han selvantenner og flyr gjennom vegger til høyre og venstre. Sin første slåsskamp med en skurk er også verdt å nevne, da Jack-Jack går til angrep på et stinkdyr som stjeler matrester fra søpla utenfor huset.
«De utrolige 2» er elegant utført, og her er ingen overflødige scener til tross for at filmen varer i over to timer. Actionscenene har høyt tempo og det er flere nervepirrende nær-døden-opplevelser for våre helter.
Anmeldelsen er basert på den engelskspråklige versjonen.