Onsdag var det verdenspremière i Venezia på «22 July» av Paul Greengrass, i forbindelse med at den er med i konkurranseprogrammet til filmfestivalen.
Filmen er den andre filmen i år om hendelsene som skjedde for vel syv år siden, da 77 mennesker ble drept og flere hundre skadd. Både en TV-serie og en dokumentarfilm er også under produksjon.
Annen tilnærming
Flere pårørende har reagert på at det lages filmer om tragedien så nært i tid, i tillegg til at innspillingene finner sted midt i Oslo uten av de er varslet.
Det kan man ha forståelse for, samtidig er det et behov for å forstå hva som egentlig rammet Norge i 2011, hva som trigget en hvit vestkantgutt til å bli en massemorder og ikke minst ta lærdom av at politiet var dårlig rustet til å takle en slik situasjon.
Mens Erik Poppes film «Utøya» fortalte om massakren da 69 AUF-ungdommer ble skutt på Utøya, fortalt gjennom én ungdom, har Greengrass valgt en annen tilnærming. Han har valgt seg ut sentrale personer som på ulike måter belyser det som skjedde både under og ikke minst etter bomben og skytingen.
LES ANMELDELSEN AV "SKJELVET": Hvis du ikke har høydeskrekk allerede, så får du det nå
Smerter mest
Greengrass starter handlingen 21. juli, i det Anders Behring Breivik (Anders Danielsen Lie) avslutter produksjonen av den 950 kilos store bomba på Vålstua gård. Dagen etter vet vi hva som skjedde.
Filmens første halvtime viser hvordan livet til glade ungdommer på sommerleir forvandles til et helvete på jord. Det er nok denne delen som smerter mest å se.
Viljar Hanssen (Jonas Strand Gravli) er av gjennomgangsfigurene i filmen. Til tross for at han ble truffet av fem skudd, overlevde han og kunne gi et sterkt vitnemål mot terroristen i retten. Viljars foreldre, spilt av Maria Bock og Thorbjørn Harr, vies også stor plass i filmen. I tillegg til Breivik, får advokat Geir Lippestad (Jon Øigarden) og statsminister Jens Stoltenberg (Ola G. Furuseth) stor plass i filmen.
Fjernt fra Jason Bourne
Greengrass er opptatt av konsekvensene av terroren, hva det gjør med enkeltmennesker og et samfunn. At terroristen både kan kose seg med cola og pizza og får plaster på et fingersår, etter ugjerningene, er en scene som vekker avsky. Samtidig er det en humanisme i den, som sier mye om Norge.
«22 July» er så fjernt fra Greengrass’ actionfilmer om Jason Bourne det er mulig å komme. Den nøkterne og neddempede filmstilen minner mer om «United 93». Filmmusikken legger man knapt merke til. Slike filmatiske valg står det respekt av.
LES ANMELDELSEN AV «The Spy Who Dumped Me»: For en fjasete fjottfilm
Flere «sanne» historier
Ifølge Greengrass bygger filmen på Åsne Seierstads bok «En av oss. En fortelling om Norge». Boka inneholder mye, mye mer enn det som kommer fram i filmen, og det var derfor et kraftig understatement da Åsne Seierstad uttalte på pressekonferansen etter pressevisningen i Venezia at han hadde tatt seg kunstneriske friheter.
I Venezia hang store filmplakater og boards for «22 July», med teksten «den sanne historien om en dag som startet som hvilken som helt dag». Akkurat dét kan diskuteres. Det finnes nok flere såkalt «sanne historier» som kan fortelles, og de historiene vil komme.