Tittelen, personen og historien er både morsom og trist på samme tid. Et liv så uendelig trist på mange vis, men likevel så ustyrtelig morsomt at man ikke klarer å la være å le.
Slik er det å se filmen om John Callahan, et ekte menneske. En avistegner jeg aldri tidligere har hørt om. Før nå.
Joaquin Phoenix spiller rollen som Callahan så godt og gjennomført at du hele tiden kjenner på hvilke følelser han har.
Sårbarheten hans vil trolig gi Phoenix en Oscar-nominasjon. Fra han våkner opp og innser at livet bokstavelig talt er snudd på hode, til han sitter i rullestolen på scenen og spøker selvironisk med situasjonen han trodde skulle ta livet av han.
Du ser han har det vondt, men du ler også med han der han ruller rundt i gatene og viser fram tegningene sine til folk for å få bekreftet at de er morsomme. Noe de også er, enten de tuller med rase, rasister, politikk eller noe helt annet. I likhet med hva tegningene til Callahan viser, så synliggjør også denne filmen at man kan le av alt. Både andres, og ikke minst sin egen elendighet.
At man med en solid dose galgenhumor kan komme seg gjennom, eller i alle fall overleve, noen av de tøffeste hindrene man må gjennom i løpet av livet.
Filmen fortelles på fragmentert vis. Vi ser Callahan fortelle om barndommen sin, hvordan moren forlot han og at han begynte å drikke alkohol allerede som barn.
Gin fra tanten var det visst. Informasjon han deler med flere ulike publikum, på ulike tidspunkter av livet hans. Sammen med det som skjer i mellomtiden fortelles historien om hans liv. Det han ikke kunne rå over er lett å fortelle om, det er verre med de tingene han selv er medskyldig i. Som det at han her lam fra brystet og ned etter en ekstrem fyllekule, og dårlige valg han aldri skulle tatt.
Når Callahan bestemmer seg for å slutte å drikke oppsøker han Donnie, en han har sett tale tidligere om temaet.
Donnie, spilt av Jonah Hill, en skuespiller som stadig tar på seg større utfordringer. Donnie er «sponsor» for en gruppe anonyme alkoholikere og Callahan blir en del av denne. Dynamikken i gruppen byr på både hysterisk morsomme scener, men også såre, nære øyeblikk mellom de små «grisungene», som Donnie kaller dem.
LES OGSÅ: En ungdomsfilm jeg begynte å grine av
Denne gruppen blir redningen for den lamme tegneren og det er i prosessen hvor han lærer seg å leve som funksjonshemmet og overvinner alkoholavhengigheten at han begynner å tegne for alvor.
Morsomme tegninger om alt mellom himmel og jord, som noen elsker og andre lar seg støte av. Slik avistegnere skal gjøre,
Gus Van Sant har klart å lage et nært og unikt portrett av en spesiell mann. Noen ganger føles den virkelig og nær, andre ganger vet man ikke om vi befinner oss i Callahans fantasi eller ikke. Det er ikke så farlig, og se verden gjennom hans øyne er ikke den verste måten å se den på.