Anmeldelse av «Nothing Like a Dame»:

Verdens mest underholdende teselskap

Å lage en dokumentarfilm om fire damer i 80-årene som treffes for å prate sjit og drikke te høres kanskje ut som en merkelig idé. Det er før du møter dem.
KVINNER MED KLASSE: Maggie Smith, Joan Plowright, Eileen Atkins og Judi Dench har klart å levere solide rolleprestasjoner hele livet.
8Foto: Another World Entertainment 

KVINNER MED KLASSE: Maggie Smith, Joan Plowright, Eileen Atkins og Judi Dench har klart å levere solide rolleprestasjoner hele livet. 8Foto: Another World Entertainment 

«Dame» er tiltaleformen til kvinner blir slått til ridder i Storbritannia. Her møter vi fire av kvinnene som har mottatt denne høytstående utmerkelsen for arbeidet innen drama. Det er ingen ringere enn Eileen Atkins, Judi Dench, Joan Plowright, og Maggie Smith.

Disse damene har alle satt sitt preg på britisk teaterhistorie og internasjonal filmhistorie.

De fire «damene» har også klart å holde seg aktuelle over lengre tid. Blant annet har både Judi Dench og Maggie Smith fått nye og yngre tilhengere etter fylte 70 for sine rolletolkninger. Dench er «M» i de siste James Bond-filmene, mens Smith er Professor McGonagall i Harry Potter-filmene og fantastiske Violet Crawley i «Downton Abbey». Atkins har fått en renessanse gjennom rolletolkningen av dronningmoren i «The Crown», og Plowright spilte i flere barnefilmer på 90-tallet før hun pensjonerte seg for fire år siden på grunn av dårlig syn.

Regissør Roger Michell, som blant annet har regissert «Notting Hill», møter de fire kvinnene hjemme hos Plowright.

Her levde hun sammen med sin avdøde ektemann Laurence Olivier. Flere av kvinnene har besøkt stedet opp gjennom årene, både som småbarnsforeldre og eldre enker.

FAVORITTEN: Judi Dench fremstilles som tidenes mest sympatiske menneske i denne filmen. Foto: Another World Entertainment 
        
            (Foto: Mark Johnson)

FAVORITTEN: Judi Dench fremstilles som tidenes mest sympatiske menneske i denne filmen. Foto: Another World Entertainment  Foto: Mark Johnson

 

Olivier er for øvrig et gjennomgående tema i filmen, da han gjennom dominansen på den britiske teaterscenen har satt et tydelig preg på livene deres. Han nevnes kanskje litt for ofte; disse damene er spennende nok i seg selv.

Alle har de stått på scenen siden 50-tallet, og levert både større og mindre rolletolkninger før de inntok det store lerretet. De ser tilbake på sine karrierer med en nøkternhet som er vanskelig å forstå, når man vet hvor kjente de er.

For dem er skuespilleryrket en profesjon på linje med en hvilken som helst annen, hvor du hele tiden må jobbe steinhardt for å få rollene du fortjener. De tuller med måten man skal formidle Shakespeare på, og snakker om rølpete tider på 60-tallet. De tar også opp alvorlige temaer som død og alderdom, tanker som åpenbart preger hverdagen deres – uten at det ser ut til å tynge dem nevneverdig.

Det er befriende å se hvordan disse kvinnene, alle høyt respektert og ekstremt talentfulle, snakker med og om hverandre, som om de var en hvilken som helst venninnegjeng.

Med klipp og bilder fra karrierene får du også en slags miniinnføring i britisk film- og teaterhistorie, og ser at de egentlig ikke har forandret seg så mye i løpet av karrieren. De har alle en fantastisk verdighet over seg, som gjør at du beundrer måten de ter seg på.

Er det ett teselskap jeg gjerne skulle deltatt i, så er det dette. Etter hvert kommer nemlig også champagnen på bordet.