TV-slavens utvalgte:

Livet, kjærligheten og afternoon tea

«Downton Abbey» er serien for alle de som ikke er redd for de store følelsene.
UMULIG KJÆRLIGHET: Historien om Mary (Michelle Dockery) og Matthew Crawley (Dan Stevens) vil fenge alle. FOTO: Masterpiece 

UMULIG KJÆRLIGHET: Historien om Mary (Michelle Dockery) og Matthew Crawley (Dan Stevens) vil fenge alle. FOTO: Masterpiece 

I det øyeblikket jeg hører pianoet og etter hvert strykerne fra åpningssangen, komponert av John Lunn, får jeg gåsehud på armene.

«Downton Abbey» er en av de få TV-seriene hvor jeg nyter det å lytte meg gjennom hele introen før jeg starter, slik at jeg settes i korrekt humør. I et humør som tillater meg å ta innover meg de store følelsene, som jeg vet kommer.

Det er ingen TV-serier jeg har grått så mye av som «Downton Abbey». Da jeg så det første gang for en del år siden tok jeg meg selv i å hulke ukontrollert flere ganger. Blant annet over dødsfall som aldri burde ha skjedd og kjærlighet som for alltid vil være ulykkelig. Her er det riktig mange som har uflaks og som møter motstand gang på gang.

Likevel – midt i all elendigheten ler jeg også. Maggie Smith som Violet Crawley, Dowager Countess of Grantham, har så mange fantastiske syrlige, one-linere som setter ethvert teselskap ut av spill og som frisker opp den både konservative dialogen og spillestilen. I samspill med nemesisen Isobel Crawley vil du oppleve den ene friske diskusjonen etter den andre.

Dette er «kostymedrama» på høyt nivå. Programskaper Julian Fellowes maler med bred pensel og det er ikke spart på noe.

Fra den urørte kakeboksen på søstrene Crawleys rom til krigsuniformene er det å fremstille en korrekt tidskoloritt noe denne TV-serien er god på. Vi føler at vi lever i tiden det foregår i, på godt og vondt.

Handlingen starter i 1912. Vi møter hertug av Grantham, Robert Crawley, som sammen med kona Cora og deres tre døtre Mary, Edith og Sybil bor på Downton Abbey. Vel, det er ikke bare de som bor der, men også et kobbel av tjenere, hushjelpere, kjøkkenansatte og andre som får hjulene til å gå rundt på den gigantiske eiendommen.

Titanic har nettopp sunket og for familien Crawley betyr det at de nå mangler en mannlig arving til Downtown. Hertugens fetter og hans sønn omkom på skipet, og ettersom det vil være katastrofe om en kvinne mot formodning skulle arve noen form for makt, må de nå ty til den nærmeste mannlige slektning. Det er Matthew Crawley. Advokat og «commoner». Han og moren Isobel ankommer de rikes verden og det byr både på kjærlighet, dramatikk og konflikter.

DEN BESTE ROLLEFIGUREN: Violet Crawley (Maggie Smith) stjeler alle scenene hun er i. 

DEN BESTE ROLLEFIGUREN: Violet Crawley (Maggie Smith) stjeler alle scenene hun er i. 

 

I serien får vi et innblikk i to parallelle verdener, med dets likheter og forskjeller. Disse to verdenene tilhører tjenerskapet og overklassen. For at overklassen skal få sin te og rene sengetøy må tjenerne i kulissene gjøre jobben sin. Etter hvert utover i serien utfordres rollene hver enkelt er født til å fylle. Dette blant annet på grunn av verdenskriger og andre endringer i samfunnet, men også på grunn av at medmenneskelige relasjoner som kan bidra til å endre verdensbilde hver enkelt er oppdratt til å se.

Hele serien er fryktelig velskrevet, og det er en sann fryd og høre den britiske dialogen mellom rollefiguren, samt de ulike aksentene som si noe om både klasse og hvor rollefigurene kommer fra.

Hver eneste episode er et kunstverk i seg selv seg og med nesten timelange episoder i seks sesonger har de som ikke har fått med seg denne perlen av en TV-serie mye å se fram til. Dessuten kommer jo filmen snart også.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.