Året er 1969 og åpningsscenen utspiller seg på Philips Petroleums hovedkontor i USA: Jonathan (Bart Edwards) får i oppdrag å dra til Stavanger, en by sjefen hans beskriver som «en fiskelandsby, religiøs, regnfull, kald, ingen ordentlige somre, ingen ordentlige vintre, ingen barer», for å trekke selskapet ut av Norge.
Oljeletingen på norsk sokkel har pågått i årevis, og oljeselskapene har gitt opp håpet. Jonathan bestemmer seg imidlertid for å borre én siste brønn. Lille julaften 1969 ringes gladnyheten inn fra plattformen «Ocean Viking» på Ekofisk-feltet til Industridepartementet som bekrefter et betydelig oljefunn.
Derfra går startskuddet for oljeeventyret som skal kaste om på både Stavanger og landet for øvrig.
Sterke skuespillerprestasjoner
Handlingen tar utgangspunkt i hermetikkfabrikken Nyman Konservering og Rederi, ledet av Fredrik Nyman (Per Kjerstad) som kjøpte bedriften av faren til kona Ingrid (Pia Tjelta).
Havet gir ikke lenger så mye fisk og sønnen Christian Nyman (Amund Harboe) har valgt bort livet på hermetikkfabrikken til fordel for boreplattformen. Familien Nyman er i så måte en illustrasjon på omveltningen hele Norge gikk gjennom i tiden etter oljefunnet i 1969.
Livet i hjemmet preges av de dårlige tidene på fabrikken, og hermetikkfruen Ingrid går inn i en depresjon når hun hører at Fredrik ser seg tvunget til å si opp ansatte. «Jeg starter dagen med to valium, og så øker jeg på utover dagen», som hun innrømmer til en venninne. Måten far og sønn forholder seg til Ingrids raseri og depresjon er fascinerende, og utgjør et medrivende kammerspill som kunne stått helt trygt på egne bein.
Utenfor husets fire vegger er det imidlertid store ting på gang: Amerikanerne fortsetter å lete etter olje, mens kommunestyret forsøker å legge til rette for en ny industri uten å bli lurt av grådige oljeselskap.
I tillegg til familien Nyman, er kanskje historien rundt Arne Rettedal, kommunestyremedlemmet som har fått mye av æren for at Stavanger ble valgt som Norges oljehovedstad, den mest interessante. Vegar Hoel spiller fletta av de andre i rollen som Rettedal, som han har formet til en slags kommunal Silvio Dante (Steven Van Zandt) fra «The Sopranos» (1999-2007). Frustrert over tregheten i kommunestyrets saksbehandling, tar han saken i egne hender og forhandler fram avtaler på golfbanen i stedet.
Flere likheter med «Mad Men»
Det er ikke bare de gamle bilene, den brune spriten og de stilige klærne som sender tankene i retning av TV-serien «Mad Men» (2007-2015). Anna (Anne Regine Ellingsæter) og Toril (Malene Wadel) har sammen flere likhetstrekk med Peggy Olsen (Elisabeth Moss) fra den amerikanske serien som utspiller seg i samme tidsperiode.
Mens Toril må håndtere en uønsket graviditet, kjemper Anna seg opp fra enkle kår og inn i kontorlivet blant mektige menn. Til og med Ingrids kjedelige hjemmeliv og depresjon minner om livet til Don Drapers kone, Betty (January Jones), så her er det tydelig hvor manusforfatter Mette M. Bølstad har hentet inspirasjon fra.
En NRK-serie i dette formatet skal treffe bredt, så i tillegg til fremveksten av oljeindustrien får vi også en god dose kjærlighetshistorier. De ulike skjebnene gir tidvis inntrykk av å ha blitt klistra utenpå hovedfortellingen, og det blir en del vel dramatiske hendelser og sammentreff som hurtig skal legge til rette for konflikter som skal følges videre i serien.
Det blir derfor noe surfing på overflaten når den skitne oljen som virkelig gir uttelling ligger gjemt mye dypere, men noen valg må en manusforfatter ta når hun både skal fortelle den store fortellingen om Norge, og de små fortellingene om enkeltmenneskene som blir kastet rundt av de historiske kreftene.
«Lykkeland» lykkes godt som en dramaserie som skal treffe bredt, og løftes særlig av en medrivende historie og flere sterke skuespillerprestasjoner.
Anmeldelsen er basert på de fire første av i alt åtte episoder.