Vilde (Ines Høysæter Asserson) er 15 år og har flere av de etablerte ungdomsmarkørene på plass: Joggesko midt på vinteren og selvsagt også det som nå må sies å være en klisjé: Knust skjerm på mobilen.
I tillegg har Vilde og vennene unaturlige hårfarger og klær som nikker til japansk populærkultur i form av tegneserier, animé og cosplay. Derav også tittelen på filmen: Harajuku er et distrikt i Tokyo hvor ungdom kler seg slik, men for Vilde er det noe mer enn bare et sted. For Vildes venner er hårfargen og klærne mest en lek med identitet, men for Vilde er det også en drøm om et nytt og bedre liv.
Dødsbudskapet på Oslo S
«Harajuku» åpner på lille julaften med at Vilde og mora Agnes bærer hjem et nyinnkjøpt juletre til den slitte boligblokka. De har ikke hatt juletre på flere år, og i stedet for å pynte treet, vil Vilde heller dra ned på Oslo S og henge med venner. Noen timer senere oppsøkes hun av barnevernet som forteller at mora hennes har begått selvmord. Barnevernet har klar en beredskapsfamilie som kan ta imot Vilde, men det vil hun ikke. Dermed tvinges hun til å ta kontakt med sin fraværende far Einar (Nicolai Cleve Broch) som hun ikke kjenner.
Einar får telefonen fra dattera som han ikke har snakket med på fire år mens han er på julehandel med kona Marianne (Ingrid Olava) og deres to barn. Gradvis avdekker filmen hvorfor far og datter ikke kjenner hverandre.
I de unges verden
«Harajuku» har flere likhetstrekk med «Døden på Oslo S» (1990). Vi er nok en gang i de unges verden på Oslo S, hvor noen er nærmere rennesteinen enn andre. Her er de voksne tilskuere til de unges verden, heller enn omvendt. De voksne fremstår som fullstendig utilstrekkelig i møte med Vildes livssituasjon.
«Harajuku» er gjennomført nedpå og realistisk, bortsett fra Vildes dagdrømmer som kommer i form av korte klipp til Tokyo eller animerte filmsnutter. De enkle scenene bæres av velskrevet dialog, god regi og skuespill på høyt nivå. Ines Høysæter Asserson formidler sorg og fortvilelse på en rå og ærlig måte, og Nicolai Cleve Broch er god i samspill med Ingrid Olava.
I kontrast til den sterke historien som fortelles ved enkle og nøkterne grep, kommer filmens svakheter til syne: Vildes situasjon er desperat nok allerede og derfor virker flørtingen med narkotika og prostitusjon fullstendig overflødig. Et sted blir også «den triste musikken» skrudd så høyt at det forstyrrer opplevelsen av Vildes fortvilelse idet politiet fjerner henne fra Oslo S.
Mest klønete er likevel måten man har løst scenen hvor Vilde blir bedt om å vente bak informasjonsskranken på kjøpesenteret sammen med en guttunge i tiårsalderen som «bare» har gått seg bort fra foreldrene sine. Som om kontrasten mellom Vilde og gutten ikke var tydelig nok bare ved at de sitter der ved siden av hverandre, smøres det på med detaljer: Gutten synger i kor, snakker litt fransk og «begge foreldrene mine jobber i bank», som han sier.
Det er godt med krydder i maten for å skape kontraster, men hvis det blir for mye chili så blir maten smakløs.