Anmeldelse:

Dette familieselskapet vil du dessverre kjenne deg igjen i

Det starter så morsomt og gjenkjennelig. Deretter tar «Den tiden på året» av og gjør deg mer oppgitt enn underholdt.
FAMILIESELSKAPET HVOR ALT GÅR GALT: Når distanserte søstre, skilte foreldre og utålmodige barn samles er det duket for konflikter. 
        
            (Foto: Nordisk Film Production)

FAMILIESELSKAPET HVOR ALT GÅR GALT: Når distanserte søstre, skilte foreldre og utålmodige barn samles er det duket for konflikter.  Foto: Nordisk Film Production

Danmark. Familieselskap. Julaften. Tre ord som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen, for selv den mest hardbarka av oss. Danskene er kløppere på realistisk sosial-drama og har tidligere bevist at filmer som tilsynelatende virker lette og feststemte, kan ende med sjokk og tusen mageklumper.

Hovedrolleinnehaver og regissør Paprika Steens film, etter Jakob Weis’ manus, kunne både vært hysterisk morsom og fryktelig ubehagelig, men ender opp med å bli verken eller. Først og fremst føles den altfor lang, og ikke minst ekstremt irriterende.

Morsomme øyeblikk

Det er julaften hjemme hos tobarnsmoren Katrine (Paprika Steen). I år som i fjor, og som året før, er det hun som har ansvar for å ha julekvelden med storfamilien hjemme hos seg. Med svettedråper i pannen, glasskår i fingeren og en emosjonell tenåringsdatter har Katrine en rekke forutsetninger mange kan kjenne seg igjen på akkurat denne dagen.

Etter å ha overvært prestesøsteren Barbaras (Sofie Gråbøl) første julegudstjeneste samler familien seg i stuen og det helvete braker løs.

Vi vet allerede, i rett Ibsen-ånd, at det kommer en person fra fortiden som kommer til å riste løs idyllen. Den tredje, og nylig rehabiliterte, søsteren Patricia (Patricia Schumann) har meldt sin ankomst og kommer til familiens store forferdelse med ekstrabagasje.

GRÅDIG: Sofie Gråbøl, kjent fra «Forbrytelsen» spiller den smålige presten Barbara. 
        
            (Foto: Nordisk Film Production)

GRÅDIG: Sofie Gråbøl, kjent fra «Forbrytelsen» spiller den smålige presten Barbara.  Foto: Nordisk Film Production

 

En ektemann og bonusdatter. Etter flere morsomme og gjenkjennelige sekvenser. Som da Katrines ektemann kaster Barbaras surkål, et afrikansk barn som julegave eller når de voksne snakker engelsk så barna ikke skal forstå. Riktig så humoristisk.

Føler ingenting

Så blir det dessverre for slitsomt. Det oppstår rett og slett for mange konflikter. En historie som kunne vært en slags moderne kombinasjon av Ibsens «Vildanden» og Bergmans «Fanny og Alexander» ender opp med å ikke klare å vekke en eneste følelse. Istedenfor bærer den preg av dårlig tid og en manglende evne til å la publikum skape relasjoner til rollefigurene.

Når de fineste øyeblikkene oppstår når Jens Peter (Mikas Maximus Dalhoff Christiansen) hjelper den vesle fetteren Adam (Sofus Søndergaard Mikkelsen) å pusse tennene og da Katrine later som hun er nisse ovenfor søsternes bonusdatter, hvor tematikk som død, rus og kreft tas opp, viser det at regissør Steen ikke har klart å få fram budskapet sitt, hva nå enn det måtte være.

Prøver for hardt

Jeg tror ideen i utgangspunktet var god – å lage en «ekte» julefilm, om baksiden av den skandinaviske familiejulens medalje. En film som ikke maler julen rosenrød, men viser den fra sider vi kjenner oss igjen i. Problemet blir at filmskaperen prøver for hardt. Den konstruerte realisme og gir oss ikke muligheten til å kjenne på det ubehagelige. For det hadde vi hatt godt av. Istedenfor overøser den oss med løse tråder, og vi ender opp med flere svetteperler enn tårer.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.