«Sonja» åpner i 1936 da Sonja Henie (Ine Marie Wilmann) tok OL-gull i kunstløp i Tyskland. Mens naziflaggene vaier i vinden står Sonja øverst på pallen og synger den norske nasjonalsangen.
På dette tidspunktet har hun vunnet ti VM- og tre OL-gull. Det er ikke mer å hente i kunstløpverden, så da hun får tilbud om å dra til USA for å lage isshow, er ikke Sonja vanskelig å be.
Derfra følger «Sonja» et velkjent skjema hvor det som går til værs også må komme ned igjen.
Alt eller ingenting
Full av selvtillit tar kunstløperen filmbransjen med storm og snart er hun en av de største stjernene i Hollywood. Sonja investerer i at broren Leif (Eldar Skar) kan slå seg opp i eiendomsutvikling i Los Angeles, og lar både familien og sekretæren Connie (Valene Kane) flytte inn i det store huset med badebasseng i hagen. Med en vilje som ikke lar seg knekke av noe som helst, durer Sonja fram og gjør både seg selv og alle rundt henne steinrike.
Når faren dør tar filmen en ny vending. Plutselig ligger Sonja i senga når hun skulle ha vært på jobb, og drikker champagne midt på dagen når hun og sekretæren har hatt for vane å drikke te.
På grunn av det utsvevende livet og hennes vanskelige personlighet, blir hun også snart dyttet ut i kulden av ulike samarbeidspartnere. Sonja blir invitert med på en verdig nedtrapping av karrieren, men det er hun selvsagt ikke interessert i: Enten skal hun stå i sentrum eller så skal hun ikke være med i det hele tatt.
Det er omtrent på dette tidspunktet man blir sittende og irritere seg over at Sonja ikke tok noen klokere grep mens hun var på topp. Sekretæren Connie spør henne om nettopp dette når hun maner til forsiktighet i framtida og spør om ikke Sonja kan være litt mer som henne. «Hvis jeg var som deg så ville ingenting ha skjedd», svarer Sonja.
LES OGSÅ: «Viktig historie, men svak film»
Dette er kanskje filmens sentrale innsikt: Den type personlige egenskaper som kreves for å nå toppen er ikke forenelige med pensjonssparing.
Forutsigbar handling
«Sonja» har sterke skuespillerprestasjoner og til tross for at den varer i nesten to timer, fremstår den også som stramt redigert. Her er mange elegante klipp, særlig fra festen den ene kvelden til samme scene, blottet for mennesker, grytidlig dagen etter. Uten å si ett eneste ord formidler filmen effektivt kontrasten mellom det tilsynelatende fellesskapet i å være omringet av mange mennesker, og det å eie et stort hus som ellers er tomt for liv.
Grepet med å bruke ny musikk til en fortelling satt i fortiden er ikke nytt (Sofia Coppola gjorde det i «Marie Antoinette») men «Sonja» lykkes med lydsporet å trekke linjer fra Sonja Henies liv til dagens kultur.
Til tross for godt filmarbeid er det likevel ikke til å komme bort ifra at filmen forteller en historie som man har sett mange ganger før.
Det er selvsagt ikke ulovlig å følge en veletablert fortellingskurve på denne måten, men forutsigbarheten blir uansett hengende ved som en sentral del av filmopplevelsen.