«Patrick Melrose» (Showtime og HBO)
Sjelden har vel en serie vært mer soleklar kandidat til å havne på årets beste-liste enn denne. Benedict Cumberbatch stråler som hovedrolleinnehaver i denne briljante miniserien på fem episoder, og seiler allerede opp som en av de aller beste seriekarakterene vi har sett på TV-skjermen.
Det er den britiske overklassen som får total overhøvling her, i en tjukk saus av alkohol, narko, overgrep, dekadanse, dystopi og skrikende rotløshet. Det er tidvis direkte vondt å se på, men det hele er så smakfullt satt sammen, med noen helt vanvittig elegante dialoger, og mengder av punchlines man ikke har sett og hørt siden «Blackadder» sine glansdager.
Manuset må være mange ganger fordoblet mot hva som er vanlig. Det lages i det hele tatt for lite slike miniserier. Fem episoder er ofte nok, og man kan sågar pløye seg gjennom hele på én dag. Jippi! Og her får man dosen, på mange måter.
«Babylon Berlin» (NRK)
Vi befinner oss i Berlin på slutten av 20-tallet. Første verdenskrig er over, og samfunnet i Weimarrepublikken er preget av ulike strømninger som drar befolkningen i flere retninger. Samtidig som kommunismen står sterkt, ligger også nazismen under og ulmer, i tillegg preger fattigdom og dekadanse samfunnet. Her møter vi den sosiale klatreren Charlotte Ritter (Liv Lisa Fries), som drømmer om et annet liv, og politietterforsker Gereon Rath (Volker Bruch), som lider av etterdønningene fra krigen. De to møter på en rekke utfordringer i en historie som både inneholder drap, spenning og sosialrealisme. Samtidig som serien er visuell en fryd for øyet, har den også en del viktige elementer som er relevant for vår tid.
«Parterapi» (NRK)
Umulig å komme unna denne når året skal oppsummeres, og det er ikke så mye å si som ikke er sagt om den formidable seersuksessen. Serien er suverent sydd sammen av Kevin Vågenes, som seiler opp som den beste arketyp-imitatoren i landet.
I disse timinutters episodene blir vi med som flue på veggen til en haug dysfunksjonelle par, som gir endeløse rekker av superpinlige puteøyeblikk. Testen «Hvem er du i parterapi?» har skapt mangt et pinlig øyeblikk for oss som turte å ta den. Og vi lo. Og vi lo. Og vi lo. Og vi lo.
«Sally4Ever» (HBO)
Britisk komedie i 7 deler, laget av Julia Davis. Hvis du synes «Curb your enthusiasm», «The Office» og «Parks and recreation» kan være flaut å se på, kan du bare grueglede deg til denne serien, for her tas det helt fullstendig ut, og på så drøyt vis at det er helt uaktuelt å se sammen med sine barn og/eller foreldre.
Den konfliktsky Sally lever i verdens kjedeligste forhold, med verdens døveste forlovede, og bryter så panisk ut i et lesbisk forhold med den sprut sprø, eksentriske lystløgneren, manipulatoren og mislykkede musikeren Emma.
Samtlige karakterer er totalt skrudde på sitt vis, og de seksuelle preferansene og rusuvanene er mildt sagt aparte. Grusomt flaut å se på. Og hysterisk morsomt.
«My Brilliant Friend» (HBO NORDIC)
Vakker, storslått, rørende og imponerende er bare noen av superlativene man kan ta i bruk for å beskrive dette italienske mesterverket.
På tampen av året klarte TV-serien, basert på Elene Ferrantes bøker, å berøre på en helt ny og annerledes måte, hvor mer filmatiske virkemidler tas i bruk enn man er vant med i TV-serier. Med lange, stille scener, fylt med følelser og et strålende soundtrack.
Her får vi historien om et unikt vennskap mellom to jenter i etterkrigstidens Italia. En tid preget av mye hat og bitterhet, og hvor det å være kvinne var alt annet en enkelt. I første sesong følger vi jentene fra barneskolealder og inn i pubertet og ungdomstid.
De fire unge skuespillerne som spiller Elena «Lenù» Greco, og Raffaella «Lila» Cerullo, som barn og unge, imponerer enormt i første sesong.
«Le Bureau» sesong 4 (NRK)
Den franske serien har blitt en vinner her hjemme på berget også, og det er ikke rart. Superaktuell spionserie, med vink til Putin, Trump, Midtøsten og europeisk etterretning er svært godt laget, med masse bra skuespillere og et manus, med masse cliffhangers, som gjør det vanskelig å vente på nye episoder.
Nå er derimot alt ute, og den er bare å sette seg ned og nyte i langdrag i jula. Til å begynne med kan det (iallfall for dem som ikke behersker fransk) være vrient å henge med, da man er helt limt til undertekstene, men etter hvert funker det fint.
Her er det ikke mengdene med crazy action og halsbrekkende stunts som gjør susen, men et knakende godt manus og spillet mellom karakterene som utgjør nerven.
«Pose» (HBO NORDIC)
Fra første anslag blir du dratt inn i en verden fylt med farger, glamour og glitter – på utsiden. Illusjonen brytes raskt og man blir kjent med og glad i en svært kompleks gruppe mennesker, preget av utfordringer, hat og fordømmelse.
«Pose» evner å formidle en representasjon av en viktig og sagnomsust epoke for LHBT-miljøet og ikke minst populærkulturen vi kjenner i dag. Gjennom rollefigurer fra to ulike verdener, begge plassert i 80-tallets New York, får vi et visuelt vakkert, men også nært innblikk i ulike liv. Dette er TV-serien med årets mest fargerike, varierte og interessante casting.
«A Very English Scandal» (NRK)
Hugh Grant gjøre kanskje sitt livs beste rolletolkning som Jeremy Thorpe, den britiske politikeren som klarte å vikle seg inn i en dramatisk skandale for å skjule sin egen legning.
Thorpe var, som han selv sier i TV-serien, «80 prosent interessert i menn, 20 prosent interessert i kvinner». Ved å ta i bruk «ekstreme virkemidler» gjør han det han kan for å beholde makten når en ung elsker begynner å presse ham for penger.
Velspilt og svært godt regissert drama som tar for seg faktiske hendelser på en troverdig, men også smidig måte.
«Fauda» sesong 2 (Netflix)
Sesong 1 var virkelig god, og oppfølgeren skuffer ikke. De seiler inn i litt av ei problematisk råk med denne serien, da handlingen og manuset er skrevet rett inn i verdens mest betente, politiske konflikt; nemlig den bunnløst tragiske, og tilsynelatende uløselige situasjonen i Palestina og Israel. Og de klarer det med bravur.
Dobbeltagenter, undercover-aksjoner, en enormt bra casting av komplekse karakterer og et finurlig og uforutsigbart manus, gjør denne serien til en fest å se på. Beinhard hverdagsrealisme i en reell setting, fra en reell konflikt, gir også serien det lille ekstra.
Den har blitt omtalt som en Midtøsten-ekvivalent til skrekkelig underkjente «The Shield», og der hovedperson Doron er Vic Mackey. Og det stemmer. På en bra måte.
«Barry» (HBO)
Barry (Bill Hader) er verdens morsomste leiemorder, både frivillig og ufrivillig. Når han reiser til Los Angeles for å gjøre en jobb, ramler han tilfeldigvis inn på en teaterskole, og drømmen om å bli skuespiller vekkes til live.
Dette byr på en god del komiske hendelser, samtidig som hans fortid og yrke også byr på en del ubehageligheter. En overraskende og forfriskende TV-serie som både er spennende og hysterisk morsom på samme tid.
I tillegg er Hader et komisk talent, som ved hjelp av sin egen mimikk klarer å skape situasjonshumor i nesten hver eneste scene.