I en verden hvor TV-seriene stadig består av lengre og flere sesonger fylt med ulike rollefigurer og flere komplekse historier, samlet i et univers er det enormt befriende med en god, gammeldags miniserie.

En TV-serie med en historie, hvor vi følger et lite knippe mennesker og som vi får god til å bli kjent med. «Escape at Dannemora» er som en syv timer lang film, hvor jeg tenker at formatet TV-serier valgt for å kunne gå enda mer inn i historien som skal fortelles.

Fantastiske Patricia

De fleste av oss har sett IMDB-favoritten «Frihetens regn», «Den grønne mil», eller TV-serier som «Oz», «Prison Break» og «Orange Is the New Black».

Mye av det som kjenner disse fengelsskildringene er dynamikken mellom de innsatte, og hvordan man skaper seg et slags eget, lite samfunn inne i fengslet.

Et annet gjennomgående tema er relasjonene mellom de innsatte og fengselsvokterne. Akkurat selve fengselssamfunnet er, overraskende nok, ikke så veldig fremtredende i Dannemora.

Har seg på systua

Det som derimot er sentralt er to av de innsattes relasjon til en fengselsansatt. Nærmere bestemt Tilly Mitchell (Patricia Arquette), arbeidsleder i fengselets tekstilfabrikk.

Den middelaldrende kvinnen har et seksuelt forhold til de innsatte David Sweat (Paul Dano) og Richard Matt (Benicio del Toro). Det vil si – forhold og forhold.

De har seg på «maskinrommet» på systua med jevne mellomrom, uten verken særlig lidenskap eller noe som helst annet pirrende.

Tatt på seg rollen

For de av dere som nå ser for dere Patricia Arquette slik hun var i «True Romance» eller «Medium», så er det bare å legge det bildet bak seg.

Arquette har bokstavelig talt «tatt på seg rollen» med hud og hår, og klarer å formidle en av TV-skjermens mest usjarmerende kvinneroller.

SITT LIVS ROLLE: Patricia Arquette gjør en fantastiske rolletolkning som Tilly.

Når du forestiller de kona i boken «Dustene» av Roald Dahl, er det hun du ser for deg. En slags bitter, og råtnende kvinne som forestiller seg at hun lever i en tenåringsfilm, hvor hun er stjernen. En skikkelig uspiselig dame, som har et slags misfornøyd, forstoppende fjes gjennom hele serien. At Arquette vant Golden Globe for rolletolkningen sin denne uken kom ikke akkurat som noe overraskelse, for å si det sånn.

Virkelige hendelser

Sweat og Matt har oppdaget en svakhet i bygningsmassen til fengselet, og ved hjelp fra Tilly, bestemmer de seg for å rømme fra Dannemora. Det er en lang prosess, og vi får som seere være med på mesteparten av den.

Det tar tid, og det går sakte når vi skal følge med på reisen. I løpet av disse episodene begynner vi automatisk å heie på de to innsatte.

Tilværelsen i fengslet er til tilder nokså grusom og vi håper at de snart skal nå målet. Så kommer episode seks, og vi får en vennlig påminner om hvem disse to karene «egentlig» er.

Nå kommer man som publikummer i en indre konflikt med seg selv, og ender opp med å forstå at man ser på en TV-serie hvor man egentlig ikke liker noen. Det gjør at TV-opplevelsen blir enda bedre. At dette attpåtil er basert på virkelige hendelser gjør det hele enda bedre.